16. jan, 2019

Livet i Paradiset

En veldig klok dame jeg kjenner, sa noe fornuftig om søvnmønsteret mitt. Eller mangelen på et slikt, får man vel si. Hun sa at sjelen min følger sin egen rytme. Og det resonnerte veldig med meg. Nå er altså klokken 06:00, og natten har vært… hva tror dere? Søvnløs. Men jeg sov noen timer i går, så jeg lider ingen nød. Jeg har akkurat spist noe som skulle fungere som frokost. Ikke fordi jeg var spesielt sulten. Men Gud sa han ikke ville prate mer med meg før jeg hadde spist. Det var vel hans måte å få meg til å starte dagen på. Jeg har igrunn ligget og snakket med Gud i hele natt. Det var fint, det. Det er egentlig ikke så ille, tenker jeg, å ligge våken en hel natt. Ikke når natten tilbringes med ens deiligste kjære. Idet jeg leser gjennom det jeg har skrevet, svarer musikken min med ordene «a paradise». Ja, det er nok der jeg befinner meg, uansett hvor vanskelig jeg har for å tro det.

I Paradiset er det ikke slik at man opplever store og livsforvandlende mirakler hver eneste dag. Men man har en konstant strøm av hyggelige oppmerksomheter fra Han som skriver teaterstykket. Gårsdagen bød på iallfall tre slike. Det første var da jeg ventet på taxien som skulle kjøre meg til sykehuset, hvor jeg skulle få den månedlige MS-medisinen. Jeg ønsket å bli hentet av en hvit Tesla med måkevingedører. Og tenke seg til, så var det akkurat en slik bil som kom og plukket meg opp. På sykehuset hadde de fått hylleblomstsaft til pasientene, som er det beste jeg vet. Fikk et glass av den. Da kvelden var begynt å senke seg, var jeg og bestevenn på kjøretur. På en bensinstasjon fikk jeg låne doen, og jeg diskuterte med meg selv hva slags sjokolade jeg skulle kjøpe. Kom frem til at jeg ville prøve noe nytt, og krysset fingrene for at de hadde en spennende, ny sjokolade med lakris – som jeg er veldig svak for. (Det skal sies at jeg fortsatt har hjertesorg over at de fjernet Rock en Rull fra butikkene.) Vel, de hadde faktisk en ny sjokolade med lakris. En Daim med lakrissmak. Den var god, men kunne ikke måle seg med Rock en Rull *gråtefjes*

Det har egentlig skjedd en hel del jeg gjerne skulle delt med dere. Men noen ganger føles det litt godt å omgi seg med en sky av mystikk. Så skal det sies at jeg deler ting i mange kanaler. Det som kommer på bloggen gir ikke nødvendigvis et fullstendig bilde av hvordan livet er her i Fantasia (som er navnet jeg og Alex har gitt Paradiset). Jeg har delt enkelte ting på facebook også, de siste dagene, som jeg kort tid etter har bestemt meg for å slette. Men så har jeg fått «likes» på de slettede statusene, og blitt veldig forvirret. Jeg antar jeg ikke kan trumfe Jesus, som jo er den som tvinger meg til å dele i øst og vest. Den første gangen dette skjedde, skrev jeg om hvordan bestevenn sammenliknet mitt nysminkede tryne med et snapchat-filter, da jeg spurte om det var godkjent. Det kommer noen gullkorn fra ham noen ganger.

Apropos øst og vest. Dere vet at solen pleier å stå opp i øst? Ettersom jeg ofte er våken når dette skjer, har jeg fått med meg mange spektakulære soloppganger fra soveromsvinduet mitt. Men gårsdagens var noe helt utenom det vanlige. I går stod solen nemlig opp mye lenger sør enn ellers. Jeg ville ikke fått det med meg, hadde det ikke vært for at jeg gikk ned for å sjekke postkassen idet solen var på vei opp. Vinduene i trappeoppgangen er mye større enn soveromsvinduet mitt, og dekker et større bilde av omgivelsene utenfor. Hadde jeg vært på soverommet, ville jeg ikke sett noe som helst, enda jeg har strålende utsikt mot øst fra vinduet. Solen kom rett og slett opp et helt annet sted enn vanlig. Det var også en vakker soloppgang, og ganske klar himmel. Noen minutter senere, da jeg kom tilbake med mobilen for å ta bilder, var det plutselig snøstorm og ikke noe spor av sol å se. Jeg deler en strofe fra sangen Moonchild av The Cats:

«You make the devil cry, an honest man lie, the sun rise in the west»

I mine funderinger lurer jeg på hvor solen vil stå opp etter et polskifte. Altså at nord blir syd og syd blir nord. Hvilket er noe som skjer/skal skje/kanskje bare skjer for de av oss som befinner oss i riktig versjon av verden. Tiden vil vise. Takk for oppmerksomheten. Nå skal jeg sove!

PS: Bildet er en soloppgang tatt fra soveromsvinduet, slik de pleier å være – i øst.

- Andrea Isabel