17. jan, 2019

Perfeksjon i aksjon

Siden sist jeg skrev til dere, har jeg sovet to ganger. Om det tilsvarer en full natts søvn er litt usikkert. Men jeg tar alt jeg får. Jeg våknet litt over 2 nå i natt, og da klokken slo tre var NAV-pengene kommet inn på konto. Det første jeg gjorde, var å betale alt av regninger. Blant annet betalte jeg for disse. *verdens største hjerteøyne*… Ja, så bestilte jeg mat med hjemlevering fra kolonial.no for nesten 1000 kroner. Handlerunden hos kolonial én gang i måneden dekker nesten alt jeg trenger av dagligvarer. Men det er enkelte ting de ikke har i sortimentet deres, så det må jeg kjøpe utenom. Blant annet tannkremen jeg bruker, i tillegg til shampo og balsam. Skal jeg fortelle dere en hemmelighet? Jeg bruker shampoen og balsamen fra First Price. Ikke fordi det er latterlig billig, men fordi jeg leste at de var kåret til best i test. Husker ikke hvem som utførte testen, eller om de ble testet opp mot salong-produkter. Sannsynligvis ikke. Men er stort sett fornøyd med håret, så jeg holder meg til disse.

Jeg kan ikke si annet enn at jeg er billig i drift. Når jeg spiser så lite som jeg gjør, og ikke trenger å bruke penger på kjøtt, kan jeg ta meg råd til et par sko det bokstavelig talt står mitt navn på. Så skal det sies at veldig mange av joggeskoene jeg har er en størrelse for store. Det er faktisk fordi føttene mine har krympet, og gått fra 37 til 36. Joggeskoene som er for store kan jeg fortsatt bruke uten store problemer. Men alle ballerinaskoene mine og diverse andre sko (lave pumps, for eksempel) i 37, står bare til pynt inni skapet. Jeg kan ikke bruke de lenger, rett og slett fordi det er feil størrelse. Så har jeg tanker om at når føttene plutselig bare krympet, er det jo en mulighet for at de vokser igjen, og jeg plutselig passer de skoene som er for store. Dermed tør jeg ikke selge eller gi de bort.

Jesus og jeg har gjort en avtale. Ettersom jeg fortsatt ikke klarer å stole fullt og helt på at livet mitt slik det er nå – en symfoni av Gudsnærvær, perfeksjon og herlighet – er normaltilstanden, lar han meg bruke tiden frem til 11. august på å bli komfortabel med dette. Dersom «alt» ikke har gått til helvete før den tid, skal jeg legge bort angsten, skrekken, frykten, bekymringen og stresset – for at «alt» skal gå til… nettopp… helvete. Eller «gehenna», som er et ord vi bruker i stedet for «helvete». Det er forøvrig ikke et sted jeg tenker på, snakker om eller på andre måter forholder meg til. Kanskje tiden frem til tiårsjubileet vil være så god at minnet om gehenna blir utradert fra hukommelsen min, fjernet fra bevisstheten min, for all fremtid.

Det er ikke til å komme utenom at katastrofetanketenkingen truer min sinnsro og sjelefred ganske ofte. Jeg skrev en tekst om hvordan kjærligheten jeg har til Kristus, mitt fokus på nettopp dette, skaper et beskyttende kraftfelt rundt meg. En slags boble av beskyttelse. Jeg er til enhver tid inni boblen. Men på utsiden av boblen lurer all verdens farer. På utsiden av boblen går virkeligheten opp i sømmene; Satan kjører på med sin apokalypsing, med en intensitet verden aldri har sett maken til. Paradokset er at det eneste som kan fjerne meg fra denne boblen, er mine feilaktige tanker om at jeg ikke er i boblen. Det eneste Satan kan gjøre mot meg, er å skape frykt for at han gjør noe mot meg. Nettopp fordi at inni boblen kan han ikke gjøre noen verdens ting. Inni boblen er det Gud (Jesus/Thor/Zevs (derav lynnedslaget på skoene)) som regjerer.

Ja, livet er unektelig så godt at jeg sliter med å fatte det. Med det voldsomme snøfallet som har vært de siste dagene, var min umiddelbare tanke Fimbulvinter. At nå ser vi aldri solen igjen; nå begynner mini-istiden. Men Gud (les: katolsk.no sin facebookside) uttrykte det slik: «Nå dekkes landet av det hviteste himmelteppe». Det er altså en kamp på gang. En kamp om fokus og innstilling. Min innstilling er nødt til å gå fra «nå går alt til gehenna» til «livet er et vakkert eventyr, og min eneste oppgave er å nyte reisen». Som noen av dere vet, var det den aller første beskjeden Gud gav meg, allerede i 2009. Tenk, det er nesten ti år siden. Ti år av alt fra dyp fortvilelse til euforisk lykke. Hva vil de neste ti årene bringe? Skal jeg ta Jesu forsikringer for god fisk, er mine dager i noe som kan minne om gehenna talte. Skal jeg ta Jesu forsikringer for god fisk, har jeg så mye godt i vente at jeg vil våkne hver dag og klype meg i armen – bare fordi livet er så ufattelig bra at det ikke skulle vært mulig.

Jeg tar ikke stilling til hva fremtiden vil bringe. Det eneste jeg bryr meg om, er at Jesus fortsetter å gjøre meg til verdens lykkeligste kvinne. Om han oppfyller de fanatiske løftene sine eller ikke, er irrelevant. Jeg er… indifferent. Men det hindrer meg ikke i å juble litt på innsiden hver eneste gang han sender meg et slengkyss (eller andre ting en metafysisk ektemann kan sende sin forelskede frue). Hun har rett og slett ikke andre ord enn halleluja. Nå må jeg avslutte, for det er en Gud som maser på meg om å skru av tankene og la ham gjøre meg enda lykkeligere. Akkurat.

- Andrea Isabel