23. jan, 2019

Jesus møter kvinner

Blomsten min, en hvit orkidé, er glad og trist på samme tid. Den pleier å speile følelsene mine, og det gjør den nå også. Jeg er glad fordi jeg har så vanvittig masse å være takknemlig for. Og jeg er trist fordi jeg frykter alt dette kan forsvinne hvert øyeblikk. Men dette skal ikke være et innlegg om alle de potensielle katastrofene, som bare er i hodet mitt. Kan tenke meg dere er litt lei av alle stressetankene mine. Så i stedet skal jeg fortelle dere hva som skjer i morgen – og hele helgen.

I morgen setter jeg meg på toget på Lysaker. Jeg skal nordover, og bytter til et annet tog på Hamar. Jeg kommer til å toge gjennom Østerdalen, for å gå av på Koppang stasjon. Der vil jeg bli hentet av en minibuss (tror jeg), med kurs mot Lia Gård. Dette er en bebodd rasteplass – ifølge dem selv – men egentlig et velsignet retreatsted hvor jeg har vært flere ganger.

Retreaten jeg skal på heter Jesus møter kvinner. Hvor perfekt er ikke det?! Jeg har ingen tanker eller formening om hva helgen vil by på. Men jeg tror Guden kommer til å overgå seg selv hva søte bekreftelser på at han er hodestups forelska i meg gjelder.

Kanskje en slik helg kan være med på å ta brodden av katastrofetankene mine. Kanskje vil tema for retreaten være «Stol på meg, lille venn!», eller «Selvfølgelig er jeg til å stole på, din tullehøne. Hadde du virkelig trodd noe annet om meg?!».

Jeg kommer ikke til å ta med PC. Jeg tar i stedet med skriveboken Alex gav meg til jul. Noe forteller meg at jeg er nødt til å skaffe en sort og en rød penn. For sånn tre år siden sluttet jeg å skrive Bønnelogg for hånd. Ordet «Bønnelogg» er litt misvisende – for det er ikke en loggføring av det jeg ber for (eller dyrkingslogg for bønner, for den saks skyld). «Bønneloggen» er rett og slett den skrevne samtalen med Jesus. Mens jeg skrev for hånd, var min stemme den røde pennen, og Jesu stemme den sorte. Bildet her er fra en av disse 26(!) skrivebøkene.

I kofferten har jeg pakket tre-fire veldig månebarnske antrekk. De skal matches med mine rosa Sailor Moon-inspirerte snow boots. De skal jeg bruke som innesko. Jeg har sørget for å få et rom i hovedhuset, hvilket betyr at jeg ikke trenger å gå ut i det hele tatt. Men det er godt mulig jeg tar en liten tur på området, som har veldig mye å by på. Det er blant annet flere forskjellige kapeller der. Min favoritt er Fotini-kapellet. Men det er dessverre for langt for meg å gå, sånn som beina (ikke) fungerer for tiden.

Ja, jeg kan forresten også melde om at uken med bestevenn sovende på sofaen har gått utrolig bra – og utrolig fort. Noe annet jeg kan dele, er at det virker som at bestevenn tilfører meg dette noe som alskens sovepiller ikke klarer å gi meg. Jeg har sovet så godt, så mye, så lenge – at jeg nesten er litt forbauset. Jeg skal ikke skryte bestevenn opp i skyene, for det vet jeg han ikke liker. Jeg vet egentlig ikke om det er innafor å skrive om ham i det hele tatt. Men den mannen, altså. Han har en helt spesiell plass i hjertet mitt.

Nå er han ute. Jeg sitter her med Jesusmusikk og nyter ensomheten som egentlig er tosomhet. «Jesusmusikken» det er snakk om, er egentlig over 150 ulike versjoner av den samme sangen. Jeg finner nye favoritter stadig vekk. En av disse er versjonen til Avnue og Sven Fairchild. Oceans (Where Feet May Fail) i en skikkelig rocka drakt. Jeg vet ikke hva det er med Oceans, hvorfor den treffer meg rett i hjertet. Det er nok tilfelle for svært mange, det vitner alle coverversjonene om. Jeg tror på en måte den setter søkelyset på dybden og inderligheten i kjærligheten til Kristus. Det er vel det jeg elsker ved sangen.

Gud gir. I dag har han gitt meg en søt gave. Da jeg sminket meg tidligere i dag, oppdaget jeg en rynke. Det skar meg i hjertet, og jeg sendte en stille bønn opp om at den måtte forsvinne. Og det gjorde den faktisk. Hvor lenge jeg kan motvirke alderdom ved å be, er litt usikkert. Bestevenn sier jeg får rynker av å stresse. De som kjenner meg vet at stressing er livsstilen min. Men livsstilen min er også sinnsro og sjelefred. Å være innøvd i to så paradoksale tilnærminger til livet, ville nok gjort hvem som helst litt sprø. Man kan kanskje si at paradokser og kontraster er livsstilen min. Ja, det var alt for nå. Dere hører fra meg igjen på søndag, tror jeg. God kveld og en riktig god helg!

- Andrea Isabel