26. jan, 2019

Går på vannet

Jeg mister håpet om Det Lovede Land. Guden forsikrer meg om at det i aller høyeste grad er destinasjonen. Og at den eneste grunnen til at jeg ikke kan se det, er verdenshavet som befinner seg mellom meg og stedet jeg lengter etter. Men... Jeg kan gå på vannet. Sier Gud. Så da er det vel ikke annet å gjøre enn å vandre avgårde. Når min tillit er uten grenser, og Guds ånd fører meg dit jeg skal, kan det ikke resultere i noe annet enn perfeksjon.

Jeg skrev om å gå på vannet. Fordi det fungerer som et fint bilde på å stole på Jesus. Peter gikk på vannet. Men da han begynte å tvile, opplevde han at han sank. Der har dere meg. Å alltid tvile på løftene - de FANATISKE løftene - til Gud. Og en alltid tilstedeværende følelse av at "nå synker jeg". De sier det er ingen skam å snu. Men for meg er det ikke et alternativ, engang. Jeg er nødt til å vandre videre. Enda jeg ikke kan se land langt der fremme, enda det hadde vært mest lettvint å gi seg - og gå tilbake der jeg kom fra, er det som driver meg fremover rett og slett tanken om at Guden skriver en GOD historie for meg, et hyggelig eventyr om livet mitt.

Jesus sier livet mitt er hans mesterverk. Og at kjærlighetshistorien han skriver for oss, er hans desiderte favoritt av alle romanser gjennom tidene. Her på Lia, det velsignede retreatstedet i Østerdalen, kjenner jeg meg både uendelig trygg og ufattelig høyt elsket. Jeg håper jeg klarer å ta med meg den følelsen tilbake til hverdagen i hjemkommunen min. Det skal sies at jeg aldri føler meg tryggere enn idet jeg krysser grensen mellom Oslo og Bærum ved Lysaker. Det er, når alt kommer til alt, der Paradiset ligger. Iallfall den filialen som heter Minihimmelen. Takk for oppmerksomheten. Dere hører nok mer fra meg snart.