28. jan, 2019

Når er tiden inne?

Jeg er aldri mer funksjonshemmet enn etter å ha rengjort leiligheten. Helt ærlig, så sitter jeg her og lurer på om det er mulig å stemmestyre tastaturet. Selv fingrene er handikappet. Men nå skinner Minihimmelen. Eller, det er iallfall ikke et fnugg av støv. Å støvsuge og vaske gulvet på samme dag er faktisk ikke mulig for meg. Men det ser rent ut, og jeg er fornøyd. Likevel driver jeg og planlegger neste bragd. Må få vasket klær, da det er lenge siden sist, og skittentøyskurven er deretter full. Slik kroppen (ikke) fungerer nå, klarer jeg nesten ikke gå på do, engang. Så klærne må pent finne seg i å vente til jeg kan bevege meg. Vaskerommet er i kjelleren, og krever litt mer førlighet enn hva jeg har akkurat nå. Ettersom jeg ikke liker bomturer, tror jeg at jeg utsetter klesvask til i natt, når resten av blokka sover. Da risikerer jeg ikke at begge maskinene er opptatt.

Dette har vært en dag hvor jeg har gjort fornuftige ting. Jeg har foruten å støvsuge vært en tur på Posten, betalt regninger og pakket ut av kofferten fra min lille utflukt i helgen. På høyttaleren kommer det i skrivende stund ut toner fra Paradise av Coldplay. Og er det ikke der jeg befinner meg? At kroppen nekter å samarbeide er én ting, sånn er visst bare livet. Det er likevel en overvekt av ting som trekker trivselen opp.

I natt spurte Jesus meg om hva som er best i livet mitt, nå for tiden. Han sa også at han skulle svare på det samme spørsmålet etter at jeg hadde kommet med mitt svar. Utrolig nok kom jeg frem til at det jeg liker best ved tilværelsen, faktisk er at jeg alltid frykter katastrofer. Ikke fordi det er gøy å være en pessimist som alltid forventer det verste. Men fordi jeg blir så utrolig glad hver eneste gang det går bra – hvilket det alltid gjør. Hver eneste katastrofekrise som bare viser seg å være i hodet mitt, er en liten seier vunnet. Det gjør livet spennende, rett og slett.

Da Jesus skulle svare på det samme spørsmålet, sa han… *må meditere for å fremkalle det fra hukommelsen*

Jeg kan svare deg på direkten.

Åh, dette skulle være ett av de innleggene?

Har du noe imot det?

Neida. Men jeg kan fortsatt ikke huske hva du sa i natt.

Jeg sa at det jeg liker aller best, er hvordan du lar tvilen komme meg til gode med tanke på de fanatiske løftene mine. At du egentlig ikke klarer å tro på at jeg kommer til å holde de, men likevel lever som om jeg allerede har oppfylt dem.

Er du sikker på at det var det du sa?

Husker du ikke, altså?

Det vet du jeg ikke gjør.

Jeg sa også at jeg liker hvordan du ser din metafysiske ektemann som en fullverdig livsledsager.

Ja, jeg tror det er det jeg ikke husker.

Men nå som jeg sier det, da husker du?

Nesten.

Det jeg sa, var at mitt favorittelement ved tilværelsen, er hvordan det føles som at du og jeg faktisk er mann og kone. At du ikke tenker at du er singel og bor alene – men at du tenker på deg selv som en gift kvinne som bor sammen med mannen sin.

Jeg gjør det.

Tenker på deg selv som gift?

Veldig gift! :)

Kan du ikke fortelle hva jeg gjorde da jeg hadde gitt deg svaret mitt?

Må jeg?

Nei, ikke dét :p Det som skjedde etterpå.

Jeg fikk en visuell beskjed av at du dusjet meg med forlovelsesringer. Du er så søt! Ja, så sa du at hadde det vært mulig, skulle vi giftet oss hver eneste dag.

Hva sier Tori Amos i sangen som heter Father Lucifer?

«Every day is my wedding day».

Apropos Lucifer. Har du og djevelen hatt den praten du nevnte i går?

Nei. Du sier nei hver eneste gang jeg spør om tiden er inne.

Men du har snakket med ham tidligere?

Selvsagt.

Det er ikke selvsagt?

Kanskje ikke for folk flest. Men så er jeg ikke som folk flest.

Nei, og takk [meg] for det ;) Når tror du at tiden er inne, da?

Tiden er inne når tiden er ute.

Det var alt.

- JesusogAndrea