6. feb, 2019

Månebarnskoene

Jeg har fått verdens mest månebarnske sko i posten. Det lå faktisk en skoeske i postkassen min. De er fra Wish.com, og kostet ikke mye. De er visstnok brudesko. I mitt hode er de månebarn-sko. Men all kudos til de som bruker sko fra wish i bryllupet sitt. Sammen med skoene lå det to choker-smykker. Ett som vil passe perfekt til årets GayPride, som jeg finner meg selv på hvert år, enda jeg ikke planlegger det. Og ett sort. Har et sølvkors som vil passe perfekt sammen med det. Smykkene var complimentary, altså gratis. Jeg velger å legge de til kategorien «Valentines-gaver fra Jesus». Han sier faktisk at han skal kjøre på med den ene koselige overraskelsen etter den andre, frem til alle hjerters dag. Jeg sier takk, og ser frem til en uke av sommerfugler i magen og store hjerteøyne.

Når vi snakker om internett-shopping, må jeg fortelle om noe som har skjedd. Jeg har altså hatt en kjole hengende i skapet i alle år. Iallfall i fem-seks år. Og aldri brukt. Den er lang og hvit og nydelig. Jeg har tenkt at jeg sparte den til mitt bryllup – mitt bryllup med Jesus i kjøtt og blod. Planen var også å bruke den under min konsekrering, altså mitt bryllup med Jesus slik han figurerer i livet mitt. Men så dukket det opp en annen hvit og nydelig kjole, som fikk den oppgaven. Nå har Gud bestemt at min lange, hvite brudekjole skal brukes. Til en helt spesiell anledning. Akkurat hvilken anledning kommer jeg til å fortelle dere om når det nærmer seg. Og faktisk, så føles det veldig befriende at jeg bruker den kjolen som var tiltenkt et bryllup jeg egentlig aldri visste om kom til å bli noe av. Det fjerner på en måte litt av mine psykotiske tvangstanker – vrangforestillingen om at Jesus skal dukke opp som en person i livet mitt.

Jo mer jeg tilbringer tid med Stemmen i Hjertet, jo mer føler jeg at det virkelig er et ekteskap. At det er en romanse. At vi er gift… veldig gift. Det føles iallfall slik når han driver og sender meg kort og gaver jeg ikke har bestilt. Det er ikke gavene som gir meg sterkest følelse av fellesskap med Jesus, det skal sies. Det er… jeg vet ikke… de små tingene. Samtalene, opplevelsene av forelskelse, de nesten bagatellmessige bønnesvarene – på bønner jeg aldri har uttalt, engang. Slike ting. Opplevelsen av at alt ordner seg – og det på tilnærmet guddommelige perfekte måter. Eller bare flyt.

Ja, livet er unektelig godt. Mine tanker om at dette er for godt til å vare; for godt til å være sant – er alltid tilstede. Som det kom frem i samtalen jeg postet i forrige innlegg, har jeg gitt Jesus en dato for når jeg skal slutte å alltid forvente den mest lammende tragedie, håpløshet og katastrofe. Om det er en dato for noe annet av betydning, tar jeg ikke stilling til. Jeg bare lever livet fra dag til dag, og håper på det beste. Jesus lover meg en anledning til å bruke den vakre kronen som står utstilt i bokhyllen min. At det er i min fremtid, som han så ofte sier. Når jeg tenker på det, passer faktisk disse skoene perfekt sammen med kronen. Men jeg planlegger ikke livet. Livet skjer meg, rett og slett, og jeg må bare flyte med strømmen.

I natt, da jeg talte i tunger, fikk jeg en visuell beskjed. Jeg fikk se meg selv sitte i en badering, og plutselig skjøt det frem en hel øy av badeleker i havet rundt meg. Da Jesus ba meg forklare det jeg akkurat hadde sett, sa jeg at det var et bilde på hvordan ikke bare jeg, men alt i min umiddelbare virkelighet, flyter i dette havet av kjærlighet. Han sa at det var en god tolkning. Så talte jeg litt mer i tunger, og fikk se meg selv som en gul blomst voksende opp fra det grønne gresset. Jeg oppfattet at Gud holdt sine enorme, beskyttende hender rundt meg – og sørget for at ingen kunne plukke blomsten. Så vokste det opp en hel by – en futuristisk og utopisk by – rundt blomsten. Og Gud sørget hele tiden for at ingenting skjedde med blomsten.

Det er oftere enn noe forsikringer om hvor uendelig trygg jeg er som kommer til meg, i disse metafysiske beskjedene. At jeg alltid er på vakt, alltid frykter ett eller annet, er nok en grunnleggende del av min personlighet. Jeg har, når sant skal sies, vært engstelig hele livet. I det som fortsatt fremstår som det verste marerittet jeg har hatt noengang, kjente jeg lukten av frykt. Da var jeg fire år gammel. Den dagen jeg ble født, ble det sendt opp en sovjetisk romsonde med kurs for Mars’ to måner. Den het Phobos 2. Phobos en av disse månene, og fikk navnet sitt etter den greske guddommen for frykt. Det er derfra ordet «fobi» kommer fra.

Noe jeg har visst lenge, er at Gud er kjærlighet. Den innsikten kom som den første av noen beskjeder fra Guden, noen måneder før jeg i det hele tatt begynte å tenke på ham. Noe jeg også raskt skjønte – helt av meg selv – var at det motsatte av kjærlighet ikke er hat, som mange sikkert tror. Motpolen til kjærlighet er faktisk frykt. Hvis Gud er kjærlighet, så må det motsatte av Gud være frykten. Kanskje er det derfor jeg er så hardt rammet av nettopp dette. Fordi… [jeg klarer ikke skrive det Jesus ber meg skrive, og overlater dere til tankene deres for å gjette hvordan dette innlegget skal avsluttes].

- Andrea Isabel