7. feb, 2019

Klar for kamp

Du vet det har gått for langt, og at noe trengs å gjøres, når tannlegen ber deg gjøre avspenningsøvelser… i munnen(!) Ja, jeg var hos tannlegen i dag, fordi jeg var rimelig sikker på at jeg hadde minst to hull – om ikke tre. Det jeg fikk ut av timen, var at jeg har sunne, friske og sterke tenner – null hull – men står i fare for å trenge regulering. Fordi jeg har anstrengt kjevemuskulatur. Det virker altså som at mine alltid nærværende tanker om den mest bunnløse fortvilelse har forplantet seg til ansiktet mitt. Ikke i form av rynker, men i form av noe som potensielt kan bli veldig omfattende og kostbart.

Det er en liten del av meg som ikke har lyst til å dele dette med dere. Så er det den delen som er en forkjemper av å ikke bare servere dere et glansbilde av hverdagen. Det virker som at det er den plagsomt ærlige delen som vinner. Når det gjelder avspenning, tror jeg at det er noe jeg kan klare. Nå som jeg er oppmerksom på det, kan jeg – som tannlegen sa – legge tungen opp i ganen. Det er visst der den skal ligge. Min vante hvilepositur i munnen, er med sammenbitte jeksler. Da er det ikke rart det oppstår problemer. Men nok om det.

Nå har jeg akkurat vasket en stor maskin med hvite klær. Den hadde hengt over meg en god stund, så det var godt å få gjort det. Om et par timer skal jeg ut igjen, til hyggelig middag hos moren min. Lillesøster kommer også. Ja, så er jo Herman der. For noen netter siden drømte jeg at jeg ble venn med en elefant. Jeg har i mange år drømt om nettopp dette. Jeg vet til og med hva jeg skal kalle elefanten, skulle dette bli virkelighet. Den skal hete Bebi. Elefanten i drømmen fikk det navnet av meg, og vi var på ridetur i Bergen. Det som var interessant, var hva Bebi sa til meg. Da jeg oppdaget at han kunne prate (tror det var telepatisk, men), sa jeg at jeg trodde han forstod ganske mye av det jeg sa til ham. Da sa han at han til og med forstod det jeg ikke sa. Og i løpet av drømmen ble elefanten mer og mer lik Herman, som er en stor, hårete hund. Både jeg, mamma og lillesøster er enige om at Herman skjønner litt av hvert. Mens jeg venter på et liv hvor det er naturlig å skaffe seg en elefantunge, kan jeg være glad i valpen vår, som har fått en veldig sentral plass i hjertet mitt.

Jeg har fått en ny venn, tror jeg. Det er en hyggelig mann jeg møtte der bestevenn jobber. Jeg satt egentlig og «passet mine egne saker», da han kom bort og spurte om han kunne holde meg med selskap. Fikk en god vibbe av ham, og sa derfor ja. Vi har hatt litt kontakt på chat i noen dager, og i morgen skal vi møtes for å prate mer face to face. Jeg har vært veldig åpen om min spesielle sivilstatus, og også at jeg er *litt* gal. Det har ikke skremt ham bort. Det viser seg at vi har felles bekjente innenfor Den Katolske Kirke, og enkelte andre pussige sammentreff. Jeg gleder meg, jeg. Men jeg vet ikke hva jeg skal ha på meg. Det er jo ingen date. Men vi skal på restaurant. Jeg har fått velge nasjonalitet. Det ble selvsagt indisk. Får gå litt i tenkeboksen (les: skru av tankene), og se om det perfekte antrekket for en date som ikke er en date med en potensiell god venn – manifesterer seg.

Når jeg sitter og mediterer for å finne ordene, får jeg tanker om at Gud holder på med et slags prosjekt. Det at jeg nå er nødt til å være bevisst på om jeg forholder meg rolig i ansiktet, og ikke bite tenna sammen (både bokstavelig og metaforisk), er nesten en befaling om å slappe av. Og er det ikke det alle sier til meg? Vennene mine, familien min, Jesus, og egentlig hele min virkelighet – gir meg den samme beskjeden. Men det er jo opp til meg å faktisk gjøre det. Å plutselig, fra den ene dagen til den neste, slutte å la frykten styre meg, er nok veldig ambisiøst. Så da begynner vi visst allerede nå, ett halvt år før den store dagen. Har jeg nevnt at det er tiårsjubileet vårt?!!

Ja, livet som bruden til Guden er definitivt kontrastfylt. For enda jeg betalte 555 kroner for å få vite at jeg trenger å slappe av, er avspenning noe jeg driver med på heltid. Jeg har gode og fruktbare møter med Jesus i meditasjon. Og jeg bruker store deler av dagen på nettopp dette. Det er vel bare slik at sinnet og nervesystemet mitt er så høyaktivert (som mamma ville sagt), at den tiden jeg ikke sitter hjemme og tenker på ingenting, er så fryktinngytende at jeg rett og slett kommer meg gjennom hverdagen ved å bite tenna sammen (igjen både bokstavelig og billedlig). Men ja… det skal vi få en slutt på. Intensjonen er satt, jeg bretter opp mine metaforiske ermer og gjør meg klar for å møte skrekkens demoner i nærkamp. En spoiler: Jeg kommer til å vinne!

Andrea Isabel