9. feb, 2019

Min nye venn

Nå skal jeg fortelle litt om daten som ikke var en date. Mitt hyggelige møte med min nye venn, nå i kveld. Jeg kan begynne med å si at javisst er dette en ny venn. Det er vi begge enige om. Det er så godt å møte noen du «clicker» så fullstendig med. En person plassert på livets vei foran deg, som en hyggelig gave fra Universet. Det er iallfall sånn jeg ser det.  

Kvelden begynte med at han kom løpende mot meg på Skøyen, mens 20-bussen opp til Majorstuen stod der og slapp på passasjerer. Det var den vi skulle ta, så vi hoppet på bussen og satt oss ned. Så begynte en kjempekoselig kveld, med en mann det er vanskelig å tro at jeg bare har kjent i under én uke. Sånn er det visst med noen mennesker. Det er meningen de skal komme inn i livet ditt, og på ett eller annet plan preger de deg grenseløst.

En god venninne sa det blir spennende å se hvilken rolle denne vennen vil ha i manus. Hun har skjønt det. Nå skrives Manuel inn i historien. Historien om hvordan Gud gjør livet mitt til en lovsang for ham.

Vi hadde det så fint, de timene vi tilbragte sammen. Vi var først på Gandhi, en utmerket indisk restaurant på Majorstuen. På vei fra bussen til restauranten raste det is ned fra hustakene rundt oss. Vi ble ikke truffet av noe – enda vi potensielt kunne blitt drept. Men jeg tror vi begge har vært gjennom litt av hvert som kunne drept oss, ikke dødd, men blitt noen skikkelig badass soldater istedet. Det snakket vi en del om.

Maten… jeg må skrive om maten! På indiske restauranter har jeg for vane å bestille den samme retten. Hva da? Palak Paneer. Det er en vegetarisk rett med spinat og ost. Men i dag følte jeg for å prøve noe nytt, så jeg gikk for noe annet. Det var bare det at kjøkkenet ikke kunne lage det jeg hadde bestilt. Da visste jeg godt hva jeg ville ha i stedet for. Og bestilte Saag Paneer, som er så godt som det samme som Palak Paneer. Og… fy søren! Jeg har aldri smakt en bedre variant av favorittretten noen gang. Skrev til og med anmeldelse av opplevelsen på Google, med konklusjonen «Tre tomler opp!».

Det beste med kvelden var forøvrig ikke maten, men den gode samtalen. Den fløt så fint, så uanstrengt. Manuel er en interessant person, med mange spennende opplevelser og tanker å dele. Det er en fryd å bli bedre kjent med ham, så jeg håper det ikke tar for lang tid før vi sees igjen. Og så må jeg dele noe han sa til meg, da vi hadde gått hver til vårt og samtalen fortsatte over messenger. Det er… uten å ta for hardt i… det nydeligste komplimentet noen har gitt meg, noen gang. Han sa:

«Du er en person som jo er pen, men som blir penere og penere desto mere du snakker. Det finnes jo folk som er omvendte.. Desto mere de snakker desto styggere blir de..»

Hvor vakkert er ikke det? Det er en sjanse for at jeg kommer til å skrive akkurat disse ordene i min mentale notatbok, og ta de frem når jeg føler meg som verdens verste person. Noen ganger gjør jeg det, også.

Daten som ikke var en date frister til gjentagelse. Jeg har forresten fått Manuel sin tillatelse til å skrive dette innlegget. Men han sa han stolte på at jeg gjorde en bra jobb, og hadde ikke noe behov for å lese det før jeg poster det. Nå sitter jeg og hører på Jesusmusikk og takker han som sangene handler om for å ha fått en så flott venn. En jeg kan dele selv de mest psykotiske øyeblikkene mine med, og ikke føle meg som noe annet enn et godt menneske.

Klokken er langt over midnatt. Jeg er egentlig ikke trøtt. Manuel er en nattugle, akkurat som jeg. Det er en sjanse for at samtalen forsetter utover natten. Men på et eller annet tidspunkt jeg sove, for jeg får besøk i morgen formiddag. Har vasket og ryddet her, etter at jeg kom hjem. Så det slipper jeg å tenke på i morgen. Jeg ønsker dere en nydelig natt, nedsenket i Guds uendelige omsorg for dere. Store, glade klemmer fra Månebarnet (som nesten ikke har tenkt en eneste katastrofetanke i dag!)!