11. feb, 2019

Mammaer

Mødre. Hva skulle man gjort uten dem? Dette skal være et innlegg til ære for mødrene – dagen etter Morsdag. Jeg gjorde ikke noe superfancy for å hedre mødrene mine, sånn egentlig. Men jeg sendte en melding både til mamma og til bonusmamma. Jeg ble spesielt glad for svaret fra bonusmamma. Til henne hadde jeg skrevet «Gratulerer med bonusmammadagen!», og som svar skrev hun «Tusen takk, bonus-måne-barn!». Det varmet hjertet mitt veldig. Den slags anerkjennelse stikker dypt.

Apropos månebarn. I dag kom jeg over en post i en av gruppene jeg er medlem av på face. Den heter «Moon Child group». Posten var en rekke bilder av månen, i ulike faser. Og den tilhørende teksten sa ganske enkelt «Serenity [tre røde hjerter]». Da var det artig at jeg akkurat i dag hadde på meg en genser med teksten «Sérénité» på brystet. Den kjøpte jeg i et viljeløst øyeblikk. Guden hadde bedt meg gå inn på nettsidene til Lindex – som jeg aldri har handlet fra før. Jeg fant denne på salg til 74 kroner. Jeg fikk faktisk ikke lov til å ikke kjøpe den. Ja, tvangsmessig shopping, rett og slett. Men tvangen er ikke fra meg og mitt eget hode. Men fra han som styrer min minste bevegelse.

Serenity er en av disse mødrene som skal hedres. I serien Sailor Moon, som er en slags obsession for tiden, er Queen Serenity moren til hovedpersonen, Usagi, i et tidligere liv. Usagi heter «Princess Serenity» i dette livet. De lever i kongeriket «Silver Millennium» på Månen. Når nåtids-Usagi er ferdig med å bekjempe mørkets krefter, får hun tittelen og navnet «Neo Queen Serenity», og blir følgelig dronning over Jorden i sånn 1000 år eller noe. Neo Queen Serenity blir mamma til sin eneste datter, som heter «Usagi Small Lady Serenity», men som får kallenavnet «ChibiUsa» når hun reiser tilbake i tid for å henge med moren sin, som fungerer som en «guardian of justice» og bekjemper – nettopp - mørkets krefter. Men nok om det.

Det er ikke bare jeg som har mødre å hedre. En av mine beste venninner – om ikke den aller beste – hadde en interessant opplevelse omhandlende sin egen mor, natt til Morsdagen. Min venninne kommuniserer også med Gud/Universet. Og natt til søndag hadde hun opplevd å være i en slags annerledes bevissthetstilstand – som om hun svevde. Så hadde hun følt noen gripe tak i føttene hennes. Da var hun blitt litt redd, men fikk en visuell beskjed, et mentalt bilde, av en kvinne som satt og fiklet med ringene sine. Hun skjønte denne kvinnen var meg (for jeg har for vane å gjøre nettopp det), og forstod også da at det hun opplevde var godt, og at opplevelsen var fra Gud. Så hadde hun drømt om moren sin, uten å være klar over at det var på Morsdagen, engang.

Jeg hadde også en drøm om moren min. Men den var ikke spesielt god. Hun gjorde meg så sint. Så sint at jeg hadde kastet en tung gjenstand på henne og skjelt henne ut. Akkurat hva jeg var sint for, lar jeg være usagt. Det var uansett bare en drøm. Det er sjeldent jeg skjeller ut noen, selv i drømme. Så godt som aldri i våken tilstand. Men er det noen i livet mitt jeg faktisk blir sint på, fra tid til annen, så er det mamma. Heldigvis stikker kjærligheten dypere enn aggresjon/irritasjon. Hun er nok den i livet mitt som har stilt opp mest for meg, og det er jeg uendelig takknemlig for. Hun fortjener all hyllest. Og hadde jeg hatt penger til det, er hun den som skulle fått en blomsterbukett på døra akkurat på Morsdagen. Det får bli ved neste festlige anledning.

Så er det den siste moren i livet mitt. Hun som, det siste året, bare har blitt hetende «Mamma» når jeg har henvendt meg til henne. Nemlig Jomfru Maria. Maria er en sentral karakter i troen min, ettersom jeg prøver å være en god katolikk – med alt det medfører. Det tok faktisk et helt år fra jeg ble katolikk, til jeg innlemmet Maria i troslivet mitt. Jeg hadde den aller første samtalen med henne på bursdagen min i 2016. Hun kunne meddele at hun hadde vært tilstede og virksom i livet mitt hele veien. Da jeg ba om et eksempel på når hun hadde hjulpet meg, svarte hun ganske enkelt «Matte». Det er historien om da jeg gikk fra 1 til 5 i mattekarakter på vitnemålet, bare ved å avlegge én eksamen. En historie jeg har fortalt flere ganger, og ikke er superrelevant akkurat nå. Dette skulle ikke handle om mine akademiske prestasjoner, men om «Guds Mor» eller «Himmelens Dronning».

Min mor :O

Ja, din mor, Jesus. Var det noe du ville si?

Ikke annet enn at innlegget er ferdig. Men jeg vil bare legge til én ting. Hva pleier Maria å si til deg, når du kaller henne «Dronning»?

Nei…

Jo :p

Ok. Hun sier… «Det er den som er gift med en Konge som bærer den tittelen».

Takk, min dronning.

Dust…

- AndreaogJesus