11. feb, 2019

Frykt og kjærlighet

Jeg har en venn. En venn i cyberspace. Han er klok og full av visdom. Og han har skjønt det aller viktigste det er å skjønne om nettopp visdom. Han postet et innlegg på face med spørsmålet: «Hva er begynnelsen på Visdom? Den første som svarer riktig, får 10 000 poeng!». Det ble mange svar, ettersom det er mange av vennene/følgerne hans som anerkjenner denne mannens gudegitte visdom. Når visdommen hans kommer fra Gud, er det kanskje ikke noen stor overraskelse at det var jeg som var den første som svarte riktig. Jeg tror faktisk ikke det var mer enn én annen som svarte det samme som meg. Kan dere gjette hva svaret er? Jeg skal skrive det, altså. Men først skal jeg skrive om litt andre ting.

Det var en vanskelig natt til mandag, da jeg med tid og stunder gikk inn for å sove. Phobos, som er navnet på personifiseringen av frykt, satt på brystkassen min og klemte hardt rundt hjertet mitt. Det er veldig påfallende, hvor stor forskjell det er på hjerteraten min når jeg ligger der og hører på løgnene som kommer fra løgnens far, og når jeg flytter fokus fra sinnet til hjertet – og skrur av tankene. Jeg kan bokstavelig talt kjenne at hjertet har en helt annen rytme når jeg mediterer. Med tanke på at man bare blir gitt et bestemt antall hjerteslag i løpet av en levetid, og hjertet slår langsommere når man jobber med ikke-tenking, er faktisk meditasjon noe som kan forlenge livene våre betraktelig. Si det til den skrekkslagne Andrea som ligger der og spisser ører – overbevist om at nødsignalet fra flyalarmen kommer til å gå av hvert øyeblikk. Som bare er én av stressfaktorene i livet mitt.

I går kveld var jeg hos bestevenn. Vi satt blant annet og så på morsomme norske humorklipp på YouTube. I en av videoene begynte det plutselig å ule – litt som en flyalarm. Og i de sekundene som gikk fra lyden begynte, til jeg forstod at det kom fra TVen… var jeg nær ved å besvime. Av skrekk. Uff, hvordan vil det gå, skulle en reell trussel dukke opp? Det vil jeg ikke tenke på, engang. Men det er jo nettopp det jeg gjør – og nettopp det som holder meg våken hele natten, og langt ut på formiddagen. Jeg kan ikke si annet enn at jeg blir hardt angrepet. Noe jeg er fullstendig klar over. Men det er jo ikke slik at en soldat som vet at fienden skyter på ham, klarer å unngå hver eneste kule. Eller kanskje han klarer det, hvem vet. Man blir uansett preget av å være i skuddlinjen, enten man blir truffet eller ikke.

Men. Fienden er fortsatt bare i tankene mine – i hodet mitt. Min virkelighet er fortsatt vennlig, fortsatt et mesterverk forfattet av den fremragende og flotte fyren jeg kaller min. Enda jeg har mange tanker om alle måtene «alt» kan gå til helvete, har «alt» en tendens til å holde seg på Lysets side. Og dere vet, det er ikke slik at jeg bare tenker på katastrofer når jeg ikke får sove. Jeg mediterer også. Det er bare litt slik at jeg må parere et utall angrep før jeg endelig får ro i sjelen, og kan stilne tankene. Man setter seg ikke ned og kontemplerer når hele ondskapens hær bombarderer deg. Man biter tenna sammen og håper det snart tar slutt. Og det gjør det jo alltid.

Akkurat nå har jeg det fint. Akkurat nå vibrerer jeg på en høy frekvens, som bare er en annen måte å si at jeg lar Lyset ta størst plass. Gud fortalte meg at publikum, altså de som følger denne forestillingen fra langt utenfor Universets ytterkanter – og kanskje til og med fra helt i nærheten, rett utenfor hageporten vår – kan se min energifrekvens. Om jeg ikke fysisk sier noe, ikke formidler på noen måte hvordan jeg har det, får de likevel vite om jeg har det bra eller ikke. Det er litt som Simmene på The Sims. De har en slags lyspære over hodene sine, som indikerer om de har det bra eller ikke. Når lyspæren er grønn, er alt tipp topp tommel opp. Og jo rødere lyspæren er, jo mer miserable er disse «menneskene». Enkelte sensitive mennesker kan også oppfatte slike forandringer i frekvens. Jeg er en slik en – og jeg skjønner ofte langt mer enn det som blir sagt.

Hele vårt univers består av energi – energi som vibrerer på en gitt frekvens. Spekteret strekker seg fra den ene motpolen til den andre. Det mest lavfrekvente er frykten. Det er vel ikke nødvendig å si at det som har høyest frekvens, er uforbeholden kjærlighet. Ja, så har dere Månebarnet, som kastes fra det mest ekstreme negative til det ultimate positive fra det ene øyeblikket til det neste. Om ikke annet, er livet spennende. Men en virkelighet hvor frykten, djevelen, mørket og antagonisten har lagt ned våpnene og sluttet med sin hissige krig mot det som er godt – er svært kjærkommen. Får ta den praten med ham, og se om vi kan komme til et forlik. Men alt til sin tid.

Lurer dere på svaret på spørsmålet jeg innledet innlegget med? Jeg kan fortelle at det rett og slett er Kjærlighet. Jeg fikk 10 000 poeng og en gullstjerne. Min venn meddelte at han var glad det var akkurat jeg som visste svaret. Av en eller annen grunn har denne setningen vært i hjertet mitt så lenge jeg har kjent Gud: «Kjærlighet er begynnelsen på Visdom».

Det var alt.

- Andrea Isabel