13. feb, 2019

Roberto Cacciapaglia - Figlia del Cielo

Okay, så jeg sitter her og gråter. Tårer av fullkommen lykke. Jeg vet at det ikke er mange timene siden jeg gav lyd fra meg sist. Men nå er natten over, og jeg har… noe… på hjertet. Akkurat hva, vet jeg ikke. Men jeg tror det handler om at livet mitt virkelig er den lovsangen for Gud. Eller for Jesus, for å være nøyaktig. Jeg har aldri vært borti noen kulere, søtere, snillere og morsommere enn ham. Men han er også en dust noen ganger. Det kan jeg si, for vi er faktisk gift.

Det ligger an til å bli en riktig praktfull soloppgang. Kaffekoppen står på nattbordet, som egentlig er en krakk. Hadde jeg hatt et ordentlig nattbord, kunne jeg ikke brukt det. Krakken er akkurat liten nok så den ikke blir varm, enda den står ett par centimeter fra den nye ovnen som henger på veggen. Dessuten er den av metall, så det er liten sjanse for at den tar fyr.

Wow, himmelen blir bare mer og mer rosa-rød-oransje. Får sørge for å ta et bilde så dere får se.

*tar en pause fra skriving for å se solen komme opp, mens hun nyter morgenkaffen*

Det var en opplevelse. Jeg titter fortsatt ut fra tid til annen, og nyter Gudens prakt. Er han ikke magisk? For en som er så hodestups forelsket i hvert eneste, lille aspekt av guddommen, er det nesten uforståelig at noen ikke ønsker å vedkjenne seg ham. At noen faktisk velger hans onde motpart. Ok, skulle dette bli et slikt innlegg? Tydeligvis. Da får vi se hva Jesus skal bruke fingrene mine for å formidle…. Spenn dere fast!

Ja, altså. Jeg vet ikke om dere er kjent med det som blir rullet opp i nyhetene for tiden. What, snakker Andrea om nyheter?! Tydeligvis. En svært mektig mann har gått offentlig med avsløringer om omfattende barne-trafficking-nettverk. At denne mektige mannen akter å få satt en stopper for denne djevelskapen. Jeg skriver «djevelskap» helt bevisst og veldig bokstavelig. Har dere sett filmen «Jupiter Ascending»? Den er laget av Wachowski-søstrene, de samme som laget Matrix-trilogien (da de var Wachowski-brødrene). Plottet i filmen er at en hardtarbeidende russisk immigrant i Amerika plutselig får hele verdens skjebne i hendene sine. Hun får vite at hun er reinkarnasjonen til en galaktisk dronning, hvis familie eier planeter i hele Universet. Denne dronningen har testamentert Jorden til sin reinkarnasjon – altså Jupiter Jones. Tenk å få den i trynet, da.

Så får Jupiter vite hvorfor disse rom-menneskene er langt over 10 000 år, og basically har evig liv – skulle de ønske det. Hun får vite hvorfor de er så rike, og hva som er deres valuta. Når du eier hele solsystemer, hva skal du med penger og gull? Det eneste du trenger, er mer tid. Det som er twisted, er hvordan de forlenger livene sine. For å produsere én flaske av den livgivende væsken de bader i, eller (er du ikke på toppen av næringskjeden) bruker for å helbrede sykdom og skader, må 100 mennesker drepes. Og ett eller annet utskilles, det ser ikke ut som blod, men har en klar og hvitaktig farge.

Solen er nær ved å komme opp så jeg ser den. Og jeg synes dette innlegget er litt skummelt å skrive. Men… I min søvnløshet hadde jeg en setning gående på repeat i hodet mitt. Jesus sa: «Denne Verdens Fyrste og hans hær er snart historie. Lysets krigere [det er oss] har balletak på dere!».

Vet dere hvordan ubehagelige sannheter serveres oss gjennom popkultur i årevis før det kommer for en dag at dette faktisk skjer i virkeligheten? Det er en taktikk som kalles desensitivisering på norsk, desensitization på engelsk.

Solen er offisielt oppe!

I filmen slaktes hele planeter for å utskille denne væsken. De kaller det en innhøsting, eller harvest på engelsk. Jorden var en slik planet. En planet hvor befolkningen vokste og vokste, slik at dette galaktiske dynastiet kunne tjene penger på å gjøre de intetanende jordboerne om til et livsforlengende mirakelmiddel, når befolkningen oversteg planetens kapasitet. En innhøsting etterlot planeter helt tomme. Mennesker ble brukt som avling, rett og slett. Men heldigvis er Jupiter Jones en badass, og klarer å redde Jorden fra dens forferdelige skjebne. Dette er egentlig en veldig undervurdert film, og den burde virkelig sees.

Jeg vet ikke om jeg skal fortsette med å skrive, eller om jeg skal la dere ha et lite møte med de små grå. Ikke aliens, altså. Dersom de finnes – hvilket jeg tror de gjør – er de ikke spesielt opptatt av å bruke oss som en kur mot alderdom. De virkelige skurkene lever midt blant oss, har høye posisjoner og anses for å være noe i nærheten av kongelighet. De vi tilber og sladrer om, ser på forsidene av magasiner og som fyller overskriftene i avisene. Man kan med ett ord kalle dem eliten.

Det er jamen bra at «folk flest» ikke vet om denne bloggen. For leser du mellom linjene, og tror på det jeg skriver, er dette et svært utleverende innlegg. Men så kan du velge å tenke på det du akkurat har lest som psykotisk babbel fra en sinnsforvirret dame. Det hadde nesten vært litt behagelig, akkurat nå, å fraskrive meg ansvar for det jeg har skrevet. Vel, så er det ikke mine – men Guds Ord. Akkurat.

- Andrea Isabel