16. feb, 2019

Med hjernen i hjertet

Jeg skal… jeg skal skrive om noe som sitter veldig langt inne. Guden ber meg kalle dette innlegget «Gud, Guden og Gudinnen». Men der sier jeg nei. Likevel er jeg nødt til å skrive det foreslåtte navnet. Man kan vel kalle det et kompromiss.

Klokken har bikket halv fire – på natten. Det er ikke så mange timer til jeg stå opp. Men trøttheten er fraværende. Sover jeg ikke noe, kan morgendagen bli ganske utfordrende. Jeg har forøvrig en veldig interessant avtale i morgen (lørdag).

Guden?

Hei, skatt. Har du problemer?

Jeg vet ikke hvordan jeg skal formidle det som har skjedd de siste dagene.

Da får jeg fortelle, da. Så kan du rette opp i eventuelle feil, skulle det bli noen av dem ;)

Gjør Guden feil?

Heheheh… Du kjenner meg vel bedre enn som så?

Guden sier
Det som er så vanskelig for Andrea å dele med verden, er hva som har skjedd med den evige plageånden hennes. Hun har hatt en «Styggen på ryggen» i alle år. Eller, iallfall siden denne kosmiske himmelspretten begynte. Den aller første gangen hun hørte vedkommende snakke til henne, var i 2009, rett etter den berømte oppvekkelsen 11. august. Hun hadde forstått at Gud er virkelig, at vi befinner oss i endetiden, og at Guds motstander også er en sentral karakter i denne fortellingen. Hun var nok ikke helt i vater, og gikk rundt og fryktet zombieapokalypsen skulle inntreffe hvert øyeblikk. En natt hun lå våken ved siden av sin daværende kjæreste, hørte hun ordene «Potensiell zombie-bombe» i hodet sitt. «Wtf?!» tenkte Andrea, og sa lavt inni seg at «hvem enn det var som sa dette, skal jeg ikke la deg få meg til å frykte det mennesket jeg elsker høyest». Hun hørte ikke flere ord på en lang stund.

Men ja, denne stemmen har vært med Andrea gjennom alt. På ett tidspunkt lærte hun seg å skille mellom min – Gudens – stemme, og stemmen i hodet. Hvem sin stemme dette er, tror jeg dere vil skjønne når dere leser dette innlegget.

På ett tidspunkt flyttet min – Gudens – stemme seg fra Andrea sitt hode til hjertet hennes. Siden den tid har jeg vært «Stemmen i Hjertet», og bare sagt koselige, oppløftende ting til Andrea. Stemmen i hodet har fortsatt vært der, og sagt ting med en litt annen frekvens enn mine alltid søte beskjeder.

Dere er vel klare over at Andrea lenge har visst at en ordentlig, dyptgående samtale med stemmen i hodet har vært nært forestående. Vel, hva kan jeg si? Den samtalen er overstått. Nå fins ikke stemmen i hodet til Andrea lenger. Nå fins det faktisk ingenting i hodet til Andrea. All – og da mener jeg absolutt alt – av tankeaktivitet, har flyttet seg til hjertet.

«Hæ?», sier vel dere. «Er det mulig å fungere uten å tenke med hjernen?!» Tydeligvis. Når Andrea tenker nå, kjenner hun bokstavelig talt at resonnementene kommer fra hjertet – at den indre dialogen kommer fra hjertet – rett og slett at hjertet har tatt over jobben som hjernen i alle år har hatt. Jeg har også, i alle år, fortalt Andrea at tankene hennes er Satan. Hun har hatt vanskelig for å forstå dette. Heldigvis har hun trodd meg så mye at arbeidet med å skru av tankene har fått førsteprioritet i livet hennes. Man kan kanskje si at det å flytte kontrollsenteret og bevisstheten fra hjernen til hjertet er selve målet med meditasjon. Hva sier Guden da? Oppdrag utført!

Dette var litt om utgangspunktet for Andrea sitt nye liv. Et liv uten angst, frykt og uro. Avslutningsvis kan jeg røpe at stemmen i hodet ikke har forsvunnet fra Andrea sin bevissthet. Han har ganske enkelt smeltet sammen med meg. Når hjernen og hjertet er enig om hvert minste lille spørsmål, er det ikke godt å si hvilke fantastiske ting som kan komme til å skje. Andrea har ingen anelse… men det har jeg. Fortsettelse følger!

- Jesus&Andrea