17. feb, 2019

Seieren

Jeg skulle ønske jeg bare kunne stirre skikkelig hardt på skjermen – slik at et blogginnlegg på magisk vis manifesterte seg. Men det er jo ikke slik det fungerer. Skal man ha kake, må man stort sett bake den selv. Problemet mitt er at jeg er så utrolig kald på hendene.

*legger bort PC og prøver å riste liv i fingrene* *sovner med anlegget på full guffe* *våkner og husker at hun hadde begynt på et blogginnlegg*

Greit, da får jeg fortsette nå – neste dag. Det er en trend, virker det som, at jeg faktisk sovner på kvelden. Ikke hver kveld, det skal sies. Men etter at stemmen i hodet forsvant, og ble en del av Stemmen i Hjertet, har søvnen kommet mye lettere enn før. Det er deilig på så mange måter.

Det er mye som er deilig på mange måter. Ting i livet mitt som var deilig tidligere, er nå ti tusen ganger deiligere. Nå er det så godt å være alene hjemme i leiligheten slash klosteret mitt, at jeg ofte lengter hjem når jeg er ute og månebarner. Månebarningen går forøvrig veldig bra. Alt skjer helt uanstrengt. Tenking, prating, handling – alt spilles som etter et manus.

Så lenge jeg har kjent Jesus, har min eneste egentlige oppgave, vært å nyte reisen. Nå føler jeg faktisk at jeg mestrer dette, med alt det medfører. Tanken om at den mest lammende fortvilelse er rett rundt neste sving, har faktisk forsvunnet. Jeg skal ikke si at jeg er immun mot katastrofetanker. Eller er det akkurat det jeg sier? Jeg har iallfall sluppet den som skaper frykten inn i hjertet mitt. Så da… har jeg kanskje fått den immuniteten?

I løpet av disse ti årene, har jeg flere ganger fått beskjed om å be for Satan. Til tider har jeg blitt svært skremt av den forespørselen, og nærmest tenkt det var Satan selv som snakket til meg. I perioder hvor frykten for frykten har vært litt mindre påtrengende, har jeg tatt utfordringen på strak arm.

Jeg vil si at mine beste egenskaper også er mine største svakheter. De er én) at jeg er så forferdelig sta, og to) at jeg alltid ønsker å tenke det beste om folk. Disse to egenskapene var kanskje det som gjorde at jeg aldri gav opp håpet om at selv djevelen hadde formildende trekk. I en god fortelling, er det ikke slik at antagonisten blir drept, og det onde forsvinner på den måten. I en god fortelling er det protagonisten som rett og slett fjerner tornen i foten på antagonisten – og på den måten beseirer ondskapen.

Jeg klarer ikke skrive mer.

Vil du jeg skal ta over?

Kanskje..?

Bare kanskje?

Det er som å gi deg facebook-passordet mitt og krysse fingrene for at du ikke driter meg ut.

Men du stoler på meg?

Er det ikke det som er meningen med livet mitt?

Godt poeng ;)

Jesus sier
Andrea har skrevet om sine to mest fremtredende egenskaper – og hvordan de både kan være negative og positive. Det er kanskje det som kjennetegner en god fiksjonell karakter i et eventyr. Det som kunne komme til å lokke henne til fall, var også det som sørget for en uovertruffen seier. Jeg skriver dette i fortid, rett og slett fordi seieren er vunnet. At Andrea ikke har fått medaljen, står på seierspallen og kan spise den sagnomsuste «kaken», handler bare om at jeg liker disse momentene av spenning. Men tro meg – det kommer. Det var alt.

- Jesus&Andrea