19. feb, 2019

Game over?

Akkurat nå er jeg takknemlig og oppgitt på samme tid. Jeg har akkurat vært på en strabasiøs ferd for å gjøre ett ærend. Først dro jeg til Sandvika, bare for å finne ut at det jeg lette etter ikke fantes der jeg lette. Ok, det var kanskje litt kryptisk. Jeg lette etter et sølvkors. Hvorfor det? Har jeg ikke mer enn nok kors?! Det var ikke til meg, da. Det er til den fantastiske, lille prinsessen jeg skal i barnedåpen til i morgen. Ikke nok med at jeg skal i barnedåp. Jeg skal faktisk være gudmor! En oppgave jeg virkelig føler meg beæret over å få. I hodet mitt var det helt innafor og perfekt at dåpsgaven fra gudmoren rett og slett var et kors. Da mammaen sa at hun var nødt til å kjøpe et kors til dåpsbarnet, sa jeg at det hadde jeg tenkt til å kjøpe – så det trengte hun ikke tenke på. Mammaen ble glad for det, og etter en liten stund fortalte hun meg at det faktisk er tradisjon – at dåpsbarnet får et kors av sin gudmor. Det visste jeg ikke på forhånd, men syntes det gav mye mening.

Vel, ferden for å få tak i dette korset førte meg til Byporten kjøpesenter ved Oslo S. De hadde ikke verdens største utvalg, men jeg fikk i det minste tak i noe som ser bra ut. Det er ikke bare et kors, da. Jeg kjøpte et smykke med kors, anker og hjerte. Symbolene for tro, håp og kjærlighet. For mange år siden tegnet jeg dette. Nå føles det riktig å dele tegningen med dere. Og på ett eller annet tidspunkt skal jeg også få dette i blekk på kroppen. Det er mye jeg vil ha i blekk på kroppen. Men lommeboken sier konsekvent nei.

Men ja, jeg skrev jeg var takknemlig og oppgitt på samme tid. Å være takknemlig kan vel regnes for å være normaltilstanden min. Jeg er takknemlig bare jeg ikke tisser på meg når jeg er ute og farter. Eller for at jeg ikke besvimer, noe det føles som jeg kan gjøre hvert øyeblikk. Jeg er takknemlig for at jeg akkurat klarer å låse meg inn i leiligheten, før kroppen skrur seg helt av. Det er forøvrig derfor jeg er oppgitt, også. Fordi det bare går – akkurat. På hengende håret. Jeg er altså takknemlig fordi jeg har litt funksjon i kroppen, og oppgitt fordi det bare er litt – og ikke full funksjon.

Vi har alle ett eller annet. Er det ikke fysiske plager som vises på utsiden, så er det noe på innsiden – som kan ta desto større plass i bevisstheten. Å seile gjennom livet uten ett eneste problem høres jo fint ut. Men faktisk, så setter jeg pris på utfordringene mine. Av mange grunner. Én grunn er at det aldri mangler på spenningsmomenter. «Kommer dette til å gå?», er et spørsmål som går igjen. Og ja, det gjør jo alltid det. Å ha en kontinuerlig, direkte kontakt med Gud – en medvandrer gjennom store og små utfordringer, gjør det hele ti tusen ganger lettere. Når jeg holder en knapp på at det ikke kommer til å gå, har jeg Stemmen i Hjertet som forsikrer meg om at selvsagt går dette bra. «Gjør det ikke alltid det?», sier han – og «Hva var det jeg sa?», når hinderet er forsert.

Livet føles mer og mer som et dataspill. Hvor det er bestemte steder jeg skal besøke, mennesker jeg skal utveksle ord med, hint og ledetråder som hjelper meg videre. Jeg skrev at det føles som jeg kan besvime når som helst. Det er faktisk noe som har dukket opp de siste dagene. En følelse av svimmelhet, nesten at det svartner for meg. Så har jeg en tanke; en skremmende tanke. I forkant av den skjebnesvangre bursdagen min i 2011, den dagen jeg fikk ms-diagnosen, hadde to viktige mennesker i livet mitt gitt meg den samme beskjeden. Helt uavhengig av hverandre. Bestevenn og lillesøster (som ikke har noen kontakt med hverandre) hadde begge sagt: «Den dagen du besvimer, er dagen du får game over». Noen av dere vet hvordan jeg reagerte da nevrologen gav meg den vonde beskjeden. Jeg besvimte.

Den skremmende tanken er at… «alt» henger i en syltynn tråd. Jeg skulle ikke tenkt slik, rett og slett fordi «alt» faktisk bare er hyggelig og vennlig mot meg. Men denne beskjeden fra åtte år siden driver og murrer i bakhodet mitt. Og særlig nå som denne rare svimmelheten har dukket opp. Hva hvis? Hva hvis jeg besvimer, da? Hva hvis jeg besvimer, og våkner opp uten Stemmen i Hjertet? Det er… synonymt med at livet mitt er over. «Game over» i alle uttrykkets definisjoner. Med STORE utropstegn!(!!!)

Du er så teit! :p

Jesus?

Ja, Jesus. Du kan ikke komme her og svartmale meg slik du gjør – fremstille meg som en ondskapsfull psykopat med skumle hensikter, uten at jeg får anledning til å forsvare meg.

Det er, når alt kommer til alt, du som bestemmer alt jeg skriver. Just sayin’..

Om du så besvimer, Månebarn, vil det ikke være avslutningen på noe. Ok, kanskje avslutningen på frykten for å besvime. Du har jo faktisk besvimt flere ganger siden du fikk den beskjeden. Har kontakten din med meg blitt brutt?

Når sant skal sies, har den bare blitt brutt én gang.

Fordi du besvimte?

Nei. Fordi jeg…

Du må skrive det.

Jamen :(

Her forteller man sannheten. I hvilken sammenheng opplevde du at Stemmen i Hjertet ikke svarte deg?

Det var den aller siste gangen jeg røyket joint.

Takk. Det var alt..!

JesusogAndrea