24. feb, 2019

Livet

Det er et lykkelig Månebarn som skriver til dere nå. Jeg er lykkelig fordi… livet. Fordi livet er vakkert og min livsledsager er skjønn. Fordi det skjer så mye fint i livet. Fordi livet er tilrettelagt for at jeg bare skal kose meg. Og det er akkurat det jeg gjør. I dag kom jeg meg – for én gangs skyld – på messe i kirken. Det er ikke det at jeg ikke går på messe, altså. Men når jeg kommer meg i kirken, er det stort sett sent på ettermiddagen. I dag var jeg og Arnis på den messen som begynte 12:30. Det er et litt mer sympatisk tidspunkt enn 11. Når du stort sett aldri sovner før 05 på morgenkvisten, er alt som skjer før 12 et kunststykke å gjennomføre.

Vi var ikke så mange i kirken i dag. Men det var flere enn det pleier å være på kveldsmessene. Arnis kommenterte at kvinnen som satt noen benkerader foran oss, også er gift med Jesus. Jeg spurte om det var kvinnen fra avisartikkelen som var i Vårt Land for noen dager siden. Han sa ja, og jeg følte det var svært viktig at vi utvekslet noen ord med hverandre. Det følte visst hun, også. For etter messen kom hun faktisk bort og håndhilste på meg.

Det viser seg at vi hadde møttes før, for mange år siden. Hun kunne huske det, sa hun. Vi hadde snakket sammen i huset til Focolare, som er et kristent fellesskap med fokus på økumenikk. Jeg hang litt der tidligere, og deltok på bibelkvelder, hagefester og til og med en sommerleir ett år. Sommerleiren var forøvrig i Sverige.

Den hyggelige damen svarte meg på et spørsmål jeg har hatt, helt siden en av leserne mine delte denne avisartikkelen med meg. Det står at hun er én av tre i Norge som er gift med Jesus. Jeg har ikke vært sikker på om jeg er en annen av disse tre, eller ikke. Men det kunne hun bekrefte at jeg er. Vi visste også begge navnet på nummer tre. Men det er ikke noe jeg tar i offentligheten.

Å møte andre som har tatt dette valget, er på mange måter med på å understreke hvor riktig det er for meg. Da jeg skulle prøve å sette ord på om jeg er lykkelig i denne livsstilen eller ikke, merket jeg at hjertet svulmet og tårene presset på. Tårer av ren og skjær takknemlighet, glede og forelskelse. Jeg følte jeg også måtte dele bildet av kaken, det fantastiske kunstverket som ble fortært etter konsekreringen min. Jeg forklarte behovet for å ha en så spesiell og ekstravagant kake med at dette er jo det nærmeste jeg vil komme å ha et bryllup. Så da måtte man jo gjøre litt stas på dagen. Hun kunne forstå det.

Under messen prøvde jeg å få Guden til å svare meg på hvor jeg og Arnis skulle ta kirkekaffen. Hvilken kafé i Bærum vi skulle besøke. Spørsmålet besvarte seg selv, da moren til Arnis kom bort til oss etter messen, og spurte om vi ville være med hjem til henne og få litt mat. Med kaffe, selvsagt. Så da dro vi dit, og fikk en sen lunsj eller tidlig middag. Jeg fikk tomatsuppe og rundstykker, og Arnis fikk taco. Så fikk vi kjempegode boller og sjokolade til dessert. Mammaen til Arnis er en så utrolig varm og koselig dame. Jeg føler meg alltid veldig ivaretatt hjemme hos henne. Det er en velsignet familie, og jeg føler meg heldig som har dem i livet mitt.

Om ikke det jeg har fortalt nå er for metafysiske kakestykker å regne, så har det skjedd et ørlite kles-mirakel igjen. Jeg har en hvit jakke med flaggermusermer og grå englevinger på ryggen. Den har bare blitt hengende i skapet i sikkert et halvt år, fordi jeg var trist over store ketchupflekker som ikke gikk bort i vask. Jeg hadde rett og slett lagt hele armen oppi tallerkenen, og ventet for lenge med å vaske jakken. Men jeg tok den på meg nå etter at jeg kom hjem fra kirken – og jeg kunne ikke se en eneste flekk. Da er antrekket for resten av dagen i boks. Det er hvite strømpebukser, en grå underkjole, den hvite jakken med grå englevinger på ryggen, og et nydelig sølvgrått kors med hvite perler. Så er det de tre forlovelses- og gifteringene, og perleøredobber – som nesten er min signatur-ørepynt.

Hva skal jeg bruke resten av dagen på? Jeg skal henge i en bar. Ikke fordi jeg har blitt en dranker, eller noe sånt. Men fordi en av mine beste venner jobber alene i baren i kveld. Så da kommer jeg dit, har mulighet til å legge fra meg stokken på bakrommet, og kan bruke kvelden og natten på å late som jeg ikke er funksjonshemmet. Det pleier å være fine kvelder, det. Min venn synes det er hyggelig, også. Hvis ikke hadde jeg ikke giddet. Men før jeg gjør noe annet, skal jeg bruke minst to timer på han jeg giftet meg med. Et stort takk er på sin plass. Takk for at han er verdens herligste, og for at jeg får være jenta hans. Jeg skal gi ham den andre siden av meg, slik mystikerne gjør – sånn at hver eneste gang han beveger seg, beveger han seg for meg. Akkurat.

- Andrea Isabel