27. feb, 2019

Jon

Jeg har en ny venn. Han har fått en sentral plassering i stuen, og jeg har døpt ham Jon. Hvorfor den nye blomsten min har fått det navnet, er en historie jeg ikke skal fortelle. Det er en sjanse for at jeg forteller den til Alex, dersom han er skikkelig nysgjerrig. Jeg vet ikke om det er en «han», da. Men jeg velger å tro det. Er den ikke fin?! Det var mamma som kjøpte to slike, og gav den ene til meg. Damen i blomsterbutikken sa den trives best i nærheten av vinduet. Så da måtte jeg åpne gardinene i stuen, som har vært lukket mesteparten av vinteren. Jon har fått plass i en sølvfarget potte med en krone på. Planten ved siden av, en orkidé som enda ikke har noe navn, er også pyntet med en krone. Nå er det altså åtte kroner av ulike varianter i stuen min – og én på soverommet. Noen, jeg nevner ikke hvem, har en regent i magen.

Hvilket fører meg til noe annet jeg ville dele med dere. I går kveld leste jeg et blogginnlegg som jeg kom over på facebook. I ett av avsnittene i denne teksten, var ordene «konger og dronninger» nevnt flere ganger. Mens jeg leste gjennom innlegget, fløy blikket over avsnittet om «konger og dronninger», før jeg var kommet så langt i teksten. Og da leste jeg navnet/ordet «Usagi». Altså at avsnittet om «konger og dronninger» fikk overskriften «Usagi» i et kort øyeblikk. Bevisstheten er en forunderlig ting. Men slikt skjer til stadighet for meg. At jeg leser beskjeder som ikke står i en tekst, annet enn for mine øyne – i en brøkdel av ett sekund.

En av de aller første gangene dette skjedde, leste jeg en tekst som hang på døren inn til soverommet til ett av søsknene mine. Jeg tror det stod noe sånt som: «Jeg er veldig glad i deg». Men der og da, den ene gangen – i en brøkdel av ett sekund – leste jeg «sølibat» og «død». Som om det var valgmuligheten mine. For å si det sånn, så tok jeg denne beskjeden så seriøst at jeg var i sølibat i flere år etterpå. Og det funket helt fint, bare så det er sagt. Et intimt og fysisk kjærlighetsliv er ikke det verste å gi avkall på. Ikke når det man får til gjengjeld er langt bedre. Så skal jeg ikke skrive akkurat hva slags ekstatiske fornemmelser jeg erfarer, når jeg mediterer. Men at det veier opp for det jeg går glipp av, vil jeg så absolutt si det gjør.

Men. Det er et men her. De «ekstatiske fornemmelsene» kommer ikke bare når jeg mediterer. I natt skjedde det mens jeg chattet med en fysisk person. Ok, det skjedde da han sendte meg en talemelding. Og dere aner ikke – slike ting gjør meg så sykt forvirret! Så forvirret at jeg til slutt ikke visste om jeg kunne fortsette å prate med vedkommende… Og bestilte et nytt par sko i stedet. Shopping for å unngå å tenke forvirrende tanker. Der har dere meg. Jeg er håpløs; jeg er verdens verste nonne; og jeg tror hele Himmelen ler av mine fåfengte forsøk på å være et hellig tempel for Herren.

Guden sier iallfall at han morer seg litt over hvor stressa jeg blir når virkeligheten ikke svarer til hvordan jeg trodde livet skulle være. Jeg er på ingen måte skuffet eller misfornøyd. Bare… forvirret. Det er som å seile i helt ukjente farvann. Kommer jeg til å se land snart? Vil det være palmer eller nåletrær der jeg fortøyer båten neste gang? Eller beveger jeg meg ubønnhørlig mot en malstrøm – det mye omtalte og fryktede dragsuget – min sikre undergang? Musikken jeg hører på vitner nesten om min kontrastfylte sinnstilstand akkurat nå. Det er musikk fra Studio Ghibli-filmene, men med elementer av heavy metal og growling. «Heavy Kawaii Death Metal», eller noe sånt.

Der sa det stopp.

Sikker?

Det virker sånn, ja.

Du får ikke til å avslutte innlegget?

Nei, du ser jo det?

Skal jeg avslutte for deg?

Gidder du?

Naturligvis :)

Guden sier
Jeg skal ikke kommentere noe annet enn det aller første avsnittet du har skrevet nå. Det om «Jon». Jeg skal fortelle leserne våre hvorfor blomsten fikk det navnet. For sånn tre år siden, da Andrea skrev blogg på en annen plattform, hadde Andrea en leser med fornavn «Jon». Han pleide å kommentere med fullt navn – fornavn og etternavn. Og han var mildt sagt ondskapsfull i møte med Andreas gryende guddom slash galskap. Da Andrea etter hvert ble pasient i hundre dager, var Jon plutselig en personifisering av den onde. Jon ble «stemmen i hodet», og alt Andrea erfarte av Satan, fikk navnet «Jon [Etternavn]» når hun delte opplevelsene på bloggen.

Nå, de siste ukene, har «stemmen i hodet» til Andrea flyttet seg til hjertet hennes. Nå fins det nesten ikke tanker, enda mindre stemmer, i hodet til Andrea. Og blomsten som fikk navnet «Jon», kunne like gjerne fått navnet «Lucifer». Husker dere da jeg sa at det blir månelyst dersom Andrea dumper meg for Satan? Hun trodde ikke det var noe som kunne skjedd – på en million evigheter. Men det virker som at tiden for flyvende griser og snø i Helvete har kommet…! Sier han på sin kryptiske og spøkefulle måte. Fortsettelse følger ---

- JesusogAndrea