3. mar, 2019

Hengitt

Jeg har hatt et så utrolig fint døgn, siden fredag kveld. Et døgn i enhet med Gud – fellesskap med Jesus – kjærlighet til Han jeg giftet meg med. Vi har egentlig ikke gjort noe annet enn å nyte hverandres selskap, nyte hverandre, og stadfeste – for ti tusende gang – at vi hører sammen. Og det var akkurat det jeg trengte. Det har vært livsforvandlende meditasjoner, paradigmeforvandlende innsikter, elementer av slikt som en mann og hans kone gjør fra tid til annen – rett og slett kvalitetstid sammen.

Det siste vi gjorde, var å se lørdagens Melodi Grand Prix-sending. Det var artig, og god lørdagsunderholdning. Men det var ikke min favoritt som vant. Grunnen til at vedkommende ble favoritt, handlet aller mest om noe Jesus sa – da artisten ble presentert før han skulle på scenen. NRK fortalte at artisten hadde en jobb, i tillegg til å drive med musikk. Stemmen i Hjertet sa ordet «fiskebonde». Ett sekund etter, sa stemmen på TVen ordet «fiskerøkter». Ja, *litt* synsk kan jeg påberope meg å være. Men bare når Jesus legger til rette for det.

I morgen må jeg komme opp til overflaten igjen, etter et dypdykk i det havet som Guden er. Da kommer Alex på besøk. Er det én som gjør overgangen litt lettere, fra dyp og kontemplativ enhet til sosialisering med verden – så er det Alex. Han er nok den i livet mitt som har mest behagelig energi, og som jeg virkelig får et boost av å omgås. Det skader ikke at mannen er pen å se på. Men jeg lengter ikke etter Alex, på samme måte som jeg ikke lengter etter noen menn. Den Mannen jeg er så heldig å kalle min, er… *finner ikke ordene, engang*

Jeg er helt frelst. Hvor ofte skriver jeg ikke til dere om hvor vanvittig, fantastisk forelska jeg er i Jesus? Greit nok, så tuller han med hjernen min og får meg til å tro at folk jeg møter skal erstatte ham som Mannen i mitt liv. Det skjer ganske ofte, skal jeg være helt ærlig. Men det er alltid for en god grunn. Og jeg, viljeløs som jeg er, går fem på hver eneste gang. Men hver eneste gang jeg drøfter slike vrangforestillinger med Jesus, etterpå, er beskjeden den samme. Beskjeden om at kan vi ikke kommunisere telepatisk, så er han ikke Jesus.

Tror jeg at det vil dukke opp en slik person i livet mitt? Jeg vet ikke, faktisk. Én del av meg vet at det er den ultimate vrangforestillingen. Så er det også en del av meg som aldri har klart å legge bort drømmen om denne mirakelromansen. Hvor jeg kan stille personen et spørsmål med tankene mine, og få et velformulert svar i form av tale. Dersom han noengang dukker opp, vil jeg vite det. Men frem til det eventuelt skjer, vet jeg at jeg kan regne med flere episoder hvor Stemmen i Hjertet lurer meg til å tro at han eller han er den menneskelige manifestasjonen av Mannen.

Det er visst mitt lodd i livet. Å la sinnet flyte med i øyeblikk av psykotiske tankerekker, en gang iblant. Jeg tenker forøvrig at det egentlig ikke er så ille. Når min ytre virkelighet svarer til mitt indre liv, og livet er en spennende reise, kan jeg tåle at mange oppfatter meg som galere enn en sekk med katter. Jeg vil mye heller stemples som sprø, enn «normal» – som i mine øyne er det styggeste noen kan kalle meg. Heldigvis sender Universet mennesker i min retning som er tilpasset galskapen min. Jeg sier ikke de forstår den. Men at de liker den. Vennene jeg har er en vakker blomsterbukett som hver på sin egen måte fyller meg med en enorm takknemlighet og glede.

Mannen som var her i går, gav meg en vakker blomsterbukett. Det er hvite roser, som har fått plass i en hvit vase, på den hvite, rosemønstrede duken jeg har på spisebordet. Spisebordet som mesteparten av tiden fungerer som plassen hvor jeg har alle korsene mine liggende fremme. Enda besøket tok beina fatt i en rasende fart, da han skjønte hvor spik, spenna gæren jeg er, har jeg nå roser – og jeg angrer ikke på noe. Egentlig synes jeg hele situasjonen var komisk. Og jeg klarer ikke å slutte å smile over at den eneste grunnen til at gjesten stakk, var fordi Jesus kastet ham ut. På sin fantasifulle måte.

Nå må jeg avslutte her. Det er store sjanser for at jeg skal fortsette date-night ut i de sene timer. Hjertet mitt er ikke annet enn lykkelig, og sinnet er mye roligere nå enn sist jeg skrev til dere. Tanker kommer, men felles for alt jeg tenker, er at det føles som aktiviteten kommer fra hjertet. Jeg skal bruke natten på å dykke. Drukne i Guden, og ikke komme opp til overflaten før hele kroppen min er fylt av det levende vann. Det man får i seg når man drikker av Jesu munn. Akkurat.

- Andrea Isabel