4. mar, 2019

Det avvente barnet

Det er en første gang for alt. I dag var altså første gang jeg hadde en vaskehjelp her i Minihimmelen. Og tro meg – det har aldri sett så rent ut her. Da kvinnen kom, ble hun overrasket over hvor liten leiligheten er. Jeg sa det trolig kom til å gå raskt. Men hun var så utrolig grundig at jeg på ett tidspunkt var redd hun ikke skulle rekke alt, på de to timene jeg hadde betalt for. Ok, jeg har ikke betalt for noe som helst. Dette kan helt og holdent tilskrives min mammas generøse hjerte. Det er så lite for henne, men betyr så utrolig mye for meg. Mer enn noe føler jeg meg heldig som har en forelder som henne. Men også heldig som har et hjem hvor jeg virkelig elsker å være. Tror jeg kommer til å bli værende her de neste dagene – og bare nyte samlivet med min himmelske ektemann, i min enhet i det himmelske slottet.

Jeg innrømmer at det føltes litt rart. At det kom en person jeg aldri hadde møtt før, og som jeg nesten ikke kunne kommunisere med. Hun skulle få frie tøyler rundt alle tingene jeg er så glad i. Jeg prøvde å hjelpe til litt, men hun ba meg sette meg ned og slappe av. Jeg prøvde å slappe av, men kjente kontrollfreaken i meg raste på innsiden. Kvinnen var forøvrig kjempesøt og hyggelig, det merket jeg – enda vi ikke snakket noe særlig sammen. Og jeg tror jeg klarte å formidle at jeg sannsynligvis kommer til å bestille en ny vask om en måned.

Ok, nå skjedde det akkurat noe søtt. Jeg leste gjennom det jeg har skrevet til nå, og ved den siste setningen i det første avsnittet, så jeg i en milliondel av et sekund den facebook-reaksjonen som er et hjerte. Som om Guden hjerte-liket akkurat den biten av teksten. Han er så skjønn at jeg stort sett ikke gjør annet enn å smile. Kanskje det var Gudens måte å fortelle meg at han også gleder seg til å bruke noen timer hvor det bare er oss to. Noen timer betyr helt til i morgen ettermiddag, når jeg får besøk av en god venn. Jeg har hatt besøk av en annen god venn i dag. Enda avtalen ikke var før 13, hadde jeg selvsagt klart å forsove meg – og måtte møte min venn usminket og i pysjen. Han tålte det, heldigvis, og det ble en hyggelig kaffedate.

Nå vil visst Guden prate litt. Eller?

Jo, jeg liker jo å vise min tilstedeværelse i livet ditt. Er det ikke derfor du blogger, kanskje?

Jeg blogger for å vise verden at du fins?

Det har du ikke tenkt på før?

Jeg tror jeg har tenkt at meningen med livet mitt er å bevise at vi har en intelligent, snill (og smågal) skaper.

Ikke lyv, Andrea. Jeg er ikke «smågal». Jeg er fullstendig, ravende klin kokos. Rett skal være rett.

Hun ler litt…

Vil du gi meg ordet, da?

Ordet gis til Guds Ord:

Guden sier
Jeg synes de siste dagers utvikling har vært veldig bra, Månebarn. Du flytter fokus fra alt det du ikke kan gjøre noe med – til den viktigste jobben du gjør for meg. Den viktige jobben som går ut på å stole på meg. Uforbeholdent, uten om og men. At du utviser den barnlige tilliten som karakteriserer et avvent barn hos sin mor. Ja, nå skal jeg fortelle hvorfor tallet «131» er en beskjed fra Gud om at du skal stole på ham. Det er nok noen av leserne våre som har lurt litt på det.

Dette tallet ble en «ting» i 2010, da Andrea gikk på Teologi på en kristen skole i Kristiansand. Akkurat hvordan det skjedde, er ikke så viktig. Men tallet og beskjeden henviser til Salme 131, som handler om at ens sjel er som… nettopp… et avvent barn hos sin mor.

Mye senere, da Andrea stod og ventet på 20-bussen som skulle ta henne fra Skøyen til Ullevål, sa jeg dette til henne: «Én-tre-én, lille venn». Akkurat da stod Andrea med ryggen til den retningen bussene kom fra. Men idet Stemmen i Hjertet sa disse ordene, snudde Andrea seg rundt. Bare for å se 131-bussen kjøre forbi. Både før og etter denne opplevelsen, har tallet 131 betydd «stol på meg». Men denne anekdoten setter søkelyset på legitimiteten av kontakten vi har sammen, Andrea og jeg.

Andrea synes det er grusomt urettferdig at hun har en direkte kontakt med Gud – uten å være synsk. Uten at hun kan bruke denne kontakten på for eksempel Lotto. Guden lover Andrea et eventyrlig liv – med eller uten store pengegevinster. Bare hun etterlever denne beskjeden. Beskjeden om å stole på meg. 11. august er altså datoen hun har lovet meg å legge fra seg all tvil, å fullt og helt være det avvente barnet hos sin mor. Hvilke underfulle historier vi vil fortelle da, er ikke godt å si. Men jeg lover dere at dere ikke vil bli skuffet. Verken leserne våre, eller hovedpersonen selv. Det var alt.

- JesusogAndrea