6. mar, 2019

Andrea og Løven

Jeg har noen ord til dere. Og jeg skal prøve å formidle de som en sammenhengende tekst, og ikke i form av en samtale – som de siste innleggene har vært. Aller først vil jeg forklare bildet jeg deler sammen med denne teksten. Kjolen på bildet står det virkelig mitt navn på. Både billedlig og bokstavelig. Hadde jeg hatt ubegrenset med penger, ville jeg kjøpt utallige kjoler som ser nesten slik ut. Heldigvis har jeg ikke ubegrenset med penger – eller plass, for den saks skyld. Så kjolen på bildet får nøye seg med å være illustrasjonsbilde til dette innlegget. Er den ikke fin? Det jeg festet meg ved, var likevel ikke hvor vakker kjolen er. Men navnet. Den heter faktisk «Andrea and Leo». Mange av dere er nok kjent med at «Løven» ofte er et bilde på… nettopp… Jesus. For dere som ikke ser referansen, så ringer kanskje «Judas’ Løve» en bjelle? Nei? Det er… ja… Jesus. «Leo» er forøvrig stjernetegnet «Løven» på engelsk. Så vet dere det. Flere kjoler fra dette merket finner dere forresten her.

I dag har jeg møtt to hyggelige kamerater. Den første kom på besøk før jeg i det hele tatt var våken. Jeg var ikke en verre vertinne enn at jeg serverte kaffe. Men jeg fikk gjesten til å ta med kake. Den andre jeg skulle treffe i dag, spurte jeg om vi kunne dra ut og gjøre noe gøy sammen. Jeg forklarte det med at jeg så vidt har vært ute av huset siden fredag. Hibernering på høyt nivå, med andre ord. Men nå følte jeg det fristet å våge meg ut av hulen. Så da dro vi på en kafé en liten kjøretur unna. Ettersom jeg hadde fått i meg dagens kaffe, og kaken allerede var fortært, var det eneste jeg ville ha en mineralvann med smak. Noen ganger er jeg billig i drift.

Ååååååh, hvorfor vil du ikke la meg skrive et helt innlegg uten at du stopper meg?

Fordi jeg har så mye på hjertet. Er det virkelig så ille å dele spalteplass med Mannen du giftet deg med?

Nei, det er jo ikke det. Jeg bare liker ikke følelsen av å ha skrivesperre.

Kan du ikke dele den store gleden som møtte deg, da du sminket deg i dag tidlig?

Må jeg?

Jeg hadde ikke bedt deg dele det, hadde du hatt noe valg.

Sant nok.

Fortell om den lille oppmuntringen, så skal jeg si noen ord.

Greit, sjef. Vel, jeg har sutret og klagd til Guden i flere uker, over rynker som har dukket opp i ansiktet mitt. Én under høyre øye, og én under det venstre. Men i dag var de ikke der lenger. Jesus har svart meg på samme måte, hver eneste gang jeg har fortvilt over rynkene. Han har sagt:

«De forsvinner når du minst venter det».

Og jeg hadde vel egentlig gitt opp, og innfunnet meg med at javisst blir måneBARNET eldre. Så er det gjerne når man har akseptert en hard sannhet som – nettopp – sann, at noe skjer som motsier eller motbeviser den sannheten.

Guden sier
Det er nesten litt paradoksalt, dette her. Andrea lever et liv hvor hun trolig ikke vil møte sin brudgom før livet er over. Jeg sier «trolig», for man vet aldri hvordan Guden kan finne på å overraske. Likevel er det ikke noe Andrea frykter mer, enn det å bli eldre, rynkete, gammel – og til slutt dø. Å oppdage at de to rynkene plutselig var borte, handler ikke så mye om det rent estetiske eller kosmetiske. Det er langt mer dyptgående enn som så.

Månebarnet og jeg har en rekke hemmeligheter. Ting hun ikke snakker med noen om. Aller minst på bloggen, for hele verdens øyne. «Hemmelighetene» og «de fanatiske løftene» går egentlig ut på det samme. Hun beveger seg veldig varsomt, alltid redd for å røpe noe som ikke skal røpes. Hun tenker selv at grunnen til dette, er at enkelte i livet hennes vil sørge for innleggelse på sinnssykehus uten håp om utgang de neste fem årene – skulle hun forsnakket seg. En annen grunn til at hemmelighetene forblir hemmelige, er rett og slett fordi hun ikke tror meg. Men til deg, kjære Andrea, har jeg dette å si: Alt jeg har lovet deg er i din fremtid. Det var alt.

- JesusogAndrea