10. mar, 2019

Løfter

Nå har jeg det egentlig ganske fint. Jeg har akkurat hatt besøk av den skjønne og herlige prinsessen som jeg er gudmor til, og mammaen hennes. Det var kaffe og kake, gode samtaler, og en liten jente som sjarmerte meg helt i senk. Jeg føler det er viktig å være tilstede i livet hennes, skal jeg ha den ærefulle rollen som gudmor. Så synes jeg mammaen er en flott dame, som jeg virkelig liker å tilbringe tid med. Jeg er forøvrig glad i hele den familien, og jeg synes det er hyggelig å bli inkludert på den måten jeg blir.

I går var jeg på fest, hos en annen av mine kvinnelige venner. Det var en bra kveld, på alle måter. Jeg kjente bare venninnen min av de som var der. Men selv om ikke alle kjente hverandre, var det god stemning. Og samtalen fløt fint mellom gjestene. Den var litt på engelsk og litt på norsk, da det var en kar fra Ungarn der. Jeg var den første som dro, og tok med meg tre stykker – som ville benytte seg av sjansen til å ta gratis taxi. Men jeg tror de som ble igjen hadde det fint ut i det sene timer.

Da jeg kom hjem i går, var det duket for syv-åtte timer med kontemplasjon. Jesus lurte på om jeg ville vite hva han syntes var best med kvelden. Jeg svarte ja, og det han sa smeltet hjertet mitt helt. Han sa nemlig:

«Mitt favorittøyeblikk fra kvelden, var da du fortalte om vårt noe spesielle samliv. Da du sa ‘I’m a nun’, og forklarte hva det innebar. Jeg ble så glad av det du sa, at jeg nesten felte en tåre».

Noe som var litt interessant, var at da Jesus sa dette – begynte jeg å gråte. Ikke fordi jeg ble beveget eller emosjonell. Men fordi Jesus kjente på dette svulmende hjertet som sørget for at tårene presset på. Vi er visst så ett med hverandre, at jeg føler hans følelser – og reagerer med tårer når det egentlig er han som gråter. Nå vil visst Jesus prate litt, også.

Det vil jeg :)

Hva vil du prate om?

Skru av tankene, så skal jeg fortelle deg det.

Du sier: «Husker du i natt?». Men jeg gjør strengt tatt ikke det.

Du husker ikke de syv-åtte timene i kontemplasjon?

Nei.

Er det et tilbakevendende problem? At du ikke husker, mener jeg.

Det vet du det er. Men å kalle det et problem er vel å ta litt hardt i. Jeg tenker mer at det er noe som hjelper meg med å leve i nuet.

«The moment right now is a gift. That is why it is called the present». Hvordan synes du det går?

Å leve i nuet?

Ja.

Jo mer jeg erfarer at du ikke er en drittsekk, jo lettere blir det.

Over på noe helt annet – hvorfor frykter du at øyeblikkene skal ta slutt?

Hvorfor jeg er redd for å dø?

Det er det jeg spør deg om, ja.

Nå spør du vanskelig.

Lytt litt, så skriver du det som kommer til deg.

Jeg er ikke redd for å dø – sånn egentlig. Jeg er redd for å dø – uten at du har oppfylt de fanatiske løftene dine. Eller sagt med andre ord, dør jeg – betyr det at løftene ikke var løfter, men løgner.

Det var alt.

JesusogAndrea