10. mar, 2019

Hyllest

Enda jeg har mer enn nok venner her i Norge, har jeg en tendens til å bli close med folk jeg chatter med på nettet. Det er litt slik for de som er sensitive for energier og frekvenser. De kan føle hverandre, på tvers av cyberspace og kontinenter. En av disse, en mann fra India, kunne føle at jeg gråt – en dag jeg følte meg helt mørbanket og overveldet. En annen, en fra Etiopia, sendte meg en telepatisk beskjed – som jeg mottok. Den ble litt omformet av «satellitten» (Gud), men det han sendte ut var akkurat det samme jeg oppfattet – i form av mentale bilder. Stakkar sistnevnte, han jobber faktisk i et flyselskap i Etiopia, og er helt knust i dag. Dagen begynte nemlig med at et fly som tok av fra Etiopia til Nairobi styrtet, og 157 mennesker mistet livet. Jeg sendte mine kondolanser og sa, som sant er, at han er i hjertet mitt nå, i denne vonde tiden. Be gjerne for Etiopia.

Jeg har en online-venn som jobber på et cruiseskip som farter rundt i de asiatiske farvann. Selv er han fra Filippinene. Men han får sett litt av hvert av landene rundt, i jobben sin. Akkurat han her har spesielt lyst til å møte meg. Jeg har sagt at tiden ikke er riktig, at jeg helst ikke reiser, og på ingen måte har råd til å reise – om jeg så hadde villet. Han sa i dag at den dagen jeg bestemmer meg for å reise, skal han betale turen for meg. Det er jo et fint tilbud, og jeg er takknemlig for det. Likevel er det noe inni meg som steiler – med én gang det er snakk om å reise ut i verden. Jeg pleier å tenke at jeg har husarrest i Norge på ubestemt tid.

Likevel føler jeg at en world tour er i min fremtid. En once in a lifetime opplevelse, for å besøke alle disse menneskene som er viktige for meg, men som jeg aldri har møtt. Det er en kvinne i USA jeg har veldig lyst til å møte. Men av en eller annen grunn føler jeg sjansen for at jeg besøker USA med det første, er ganske liten. Kvinnen har forøvrig veldig lyst til å oppleve Skandinavia. Så mest sannsynligvis vil treffet med akkurat henne, skje på hjemmebane.

En annen jeg har lyst til å møte, på ett eller annet tidspunkt, er Wez. Han bor i England, så det er jo ikke et kjempeprosjekt å få truffet ham. Jeg drømte om ham her om dagen. Drømte at vi var på et arrangement hos en spirituell guru, som ikke gjorde annet enn å drive med «name dropping», altså å liste opp alle kjendisene han hadde møtt. Mistet litt respekten for den såkalte guruen, men det var hyggelig å meditere med Wez da, selv om det bare var i drømme.

For mange år siden kom jeg i prat med en mann fra Spania, på messenger. Han er nok den av disse online-bekjentskapene som har gitt meg de mest kanaliserte beskjedene, når vi har chattet. Noe av det aller første han delte med meg, var sangen «Hijo de la Luna» (barn av månen). Og han ante ikke på det tidspunktet at det er akkurat det jeg identifiserer meg som. En litt artig detalj er at idet jeg begynte å skrive dette avsnittet, var det nettopp den sangen som begynte å spille, fra en spilleliste med 131 sanger. En annen artig anekdote, handler om noe han sa en dag. At jeg kom til å oppleve et ørlite mareritt. Men at det når alt kom til alt, ville være trostyrkende. Dette marerittet skjedde, det – i våken tilstand. Jeg kan ikke fortelle hva som skjedde, men det at jeg faktisk var blitt varslet om det, gjorde at jeg kom med gjennom det uten å besvime. Og ja, troen ble merkbart styrket, også.

Så kan jeg ikke snakke om gode online-venner uten å nevne Eddi. Han dukket opp i livet mitt i 2009, da jeg var bombesikker på at verden ville gå under i 2012. Det hele begynte med en drøm. Jeg hadde – i våken tilstand – tatt et livsforvandlende valg. Den natten drømte jeg at jeg hadde en afrikansk storebror. Drømmen var så full av varme og kjærlighet, at da jeg våknet kunne jeg ikke forstå at jeg ikke hadde denne storebroren. Tiden gikk, og livet skjedde. Min verden ble snudd på hodet. Jeg hadde blant annet opplevelser som ikke kan kategoriseres som noe annet enn demoniske. I min forvirring skrev jeg om opplevelsene mine i en gruppe på facebook. Alle som svarte, sa jeg hørtes gal ut. Men én person – Eddi – skrev noe i nærheten av det jeg tenkte selv. Så da ble vi venner.

Eddi ble mitt første møte med det å ha en relasjon til Gud. Han svarte på alle spørsmålene jeg hadde, han var stødig og tilstede i de første delene av min oppvåkning. Etter noen uker sa han at jeg var blitt som en søster for ham. Da foreslo jeg at vi kunne være bror og søster på facebook. Det ville han, og det ble vi. Så husket jeg, samme kveld, at jeg faktisk hadde drømt om denne personen, før han kom inn i livet mitt. Eddi er opprinnelig fra Ghana, men bor et annet sted.  Min afrikanske storebror. Jeg ble så glad da jeg husket den drømmen, at jeg nesten begynte å gråte.

Er denne verdensturneen noe som faktisk blir noe av, vil nok Eddis hjemsted være det landet jeg besøker først. Men hvor det er, lar jeg være hemmelig inntil videre. Og selv om jeg ikke har en eneste venn i Japan, er Tokyo øverst på listen over steder jeg vil se. Men ja, om denne turen er i min fremtid eller ikke, er veldig usikkert. Jeg har i bunn og grunn avlagt løfter om å ikke reise. Likevel har pateren sagt at jeg får lov til å dra til Japan, dersom det er en lengsel jeg har hatt hele livet. Kanskje jeg skal tenke litt mer realistisk, og planlegge en tur til Japan i første omgang. Månebarning Harajuku-style, ja takk!

- Andrea Isabel Månebarn