15. mar, 2019

Min verden og resten av verden

Jeg har store problemer nå. Problemer i form av skrivesperre. Det er mye jeg gjerne skulle delt med dere. Og jeg har begynt å skrive flere ganger. Bare for å lukke dokumentet etter tre-fire setninger. Men nå virker det som tiden har kommet for å fortsette å skrive, enda ordene sitter langt inne. Får prøve å gjøre som jeg alltid gjør – skru av tankene og skrive det som kommer til meg. Kanskje dette forsøket resulterer i et innlegg utenom det vanlige. Kanskje skrivesperren bare forteller meg at det neste jeg skal produsere, vil veie tyngre enn det jeg tidligere har kommet med. Men… hva jeg skal skrive om er like ukjent for meg som alltid.

Opplevde dere at facebook var nede på onsdag? «Alle» snakker om det. Personlig hadde jeg ikke visst det – om ikke det var en «snakkis». Jeg opplevde faktisk ingenting som kunne vitne om at det sosiale nettverket hadde problemer. Guden sier dette bare var for å understreke i hvor stor grad min virkelighet er en helt annen enn «alle andres». I natt, mens jeg talte i tunger og mediterte, fikk jeg en visuell beskjed. Jeg fikk se en luftballong som svevde på himmelen. Selve ballongen hadde hjerteform, og i kurven som hang under satt jeg og kontemplerte. Nede på jorden var det fullstendig kaos. Uten at det ble illustrert med noe annet enn at menneskene i verden ynket og oiet seg – og ropte i fortvilelse på Gud.

I natt hadde jeg også et mareritt. Men jeg verken husker hva jeg drømte, eller blir minnet på det når jeg skrur av tankene. Da jeg våknet og var fortvilet fordi jeg trodde Guden hadde tatt fra meg skjebnen min – gitt jobben min til noen andre, forsikret han meg om at det bare var en vond drøm. Nå, i dagslys, er dette det eneste jeg klarer å fremkalle fra hukommelsen. Guden som holder meg hardt i armene sine og kysser meg på pannen, mens han trygger meg på at min største frykt aldri kommer til å bli virkelighet. Min største frykt som er at jeg får sparken av Gud – at Månebarnet aldri oppnår sitt fulle potensiale. At jeg ikke sitter trygt plassert i en kurv dinglende fra en hjerteformet varmluftballong, men heller nede på Jorden – desperat og klagende mens Negaverset sakte men sikkert oppnår sitt fulle potensiale. Å bli helvete på jord.

Det høres unektelig skremmende ut. Og jeg skal ikke skrive noe som helst om Negaverset – ettersom det er den verden jeg verken tenker på, snakker om, eller på andre måter forholder meg til. Det er ikke mitt sirkus – ikke mine aper. Månebarnets jobb handler om å være en korrespondent for hennes verden. En verden som beveger seg i stikk motsatt retning enn Negaverset. Jeg jobber med å formidle hvor godt livet er, når sentrum i eksistensen er en sterk kjærlighet til Jesus. Det var det jeg og mine to godt voksne gjester snakket om i går kveld. Jeg hadde nemlig besøk av to engasjerte kristne menn. Det ble kaffe, fyrstekake og samtaler som var badet i et guddommelig lys. Jeg påpekte at nå er Jesus midt iblant oss. Det kunne begge gjestene være enig i. Og sjansene er store for at det blir flere slike møter, i den velsignede stuen i Minihimmelen.

Jeg skal snakke litt om Fantasia, som er navnet Alex og jeg har gitt denne verdenen. I Fantasia skjer det bare gode ting. I Fantasia er alle tannhjul i sving for å rydde opp i kaoset som har preget verden i lang tid. Her oppdages kurer mot sykdommer man tidligere har trodd var uhelbredelige. Det er ikke bare HIV, som jeg nevnte for en stund siden. For ikke lenge siden kom jeg over flere artikler om at Israelske forskere har funnet en måte å kurere alle kreftformer. Jeg så også en overskrift om at noen har funnet kuren for blant annet MS. Dessuten leste jeg en artikkel om at forskere har funnet en måte å gjøre CO2 i atmosfæren om til kull – hvor det eneste biproduktet i prosessen er oksygen. Det høres for godt ut til å være sant. Men ja, det er livet i min verden.

Det var alt.

Jaha? Ingen konklusjon?

Skal jeg skrive konklusjonen? Siden du plutselig fikk skrivesperre igjen, mener jeg.

Jeg tror det sa stopp nettopp fordi du skulle avslutte.

Guden sier
Ganske riktig! Her har dere konklusjonen: Den virkeligheten som Andrea forteller om, er oppnåelig for alle som ønsker det. Den virkeligheten som Andrea ikke snakker om, kommer ikke til å forsvinne med det første, den kommer ikke til å bli noe bedre. Tvert om. Negaverset vil bli mer og mer dystopisk med tiden – før det rett og slett med et stort smell går opp i flammer. Ønsker du å unngå denne undergangen, er det bare én ting å gjøre. Hva er det? Si det du, Andrea!

Månebarnet sier
Skru av tankene. Så enkelt er det og enklere kan det ikke sies! Det var alt.

- JesusogKristus