16. mar, 2019

Kaken deres

Dette har vært en lørdag helt etter mitt hjerte. Jeg har faktisk ikke gjort noe annet enn å ligge i sengen og meditert, snakket med Gud og sovet – om hverandre. Etter en uke med fullt program nesten hver dag, føles slike dager helt nødvendig. Er det én ting jeg kan bli flinkere til, er det å begrense sosialt liv og sette av hele dager til alenetid med Han jeg giftet meg med. Men ja, hva er vel livet hvis man ikke har noe å jobbe med?

Noe annet jeg jobber med, er mine tanker om at lammende katastrofer venter rundt hvert veikryss. Akkurat nå er det det økonomiske jeg stresser med. Jeg leser at bankene spår dårlige tider for låntakere; at renten kommer til å bli skyhøy. Jeg har flytende rente på lånet mitt, og vil påvirkes av en slik renteøkning. I flere uker har jeg spurt moren min om jeg ikke bør fryse renten. Hun har sagt nei hele tiden. Men nå snakket jeg med henne, og hun sjekket på nettet hva utgiftene vil være for meg, med fryst rente. Det viser seg at den månedlige utgiften vil være mindre med fryst rente, enn hva jeg betaler nå. Så da ringer jeg banken på mandag og fikser det. Å ha frosset renten på lånet mitt vil sannsynligvis fjerne mye av angsten min.

Men så er det slik at når ett problem er ute av veien, dukker det alltid opp et nytt. Kanskje utfordringen ligger i å være sikker på at det aldri vil mangle på utfordringer – men at Guden er langt større enn hva enn livet kaster på meg. Kanskje meningen med livet mitt er nettopp dette: Å stole på Gud, når Gud sier «Stol på Gud». En Gud som gir meg så mange grunner til å stole på ham. En Gud som beviser, gang på gang, at alle problemer er brødsmuler i dette livet, sammenliknet med alt det som er godt; som gjør at livet ikke kan karakteriseres som noe annet enn en tre etasjers bryllupskake.

Vi skal skrive resten av innlegget i samtaleform.

Kunne tenke meg det, når det plutselig ikke kom noen flere ord.

Vi skal snakke om «Kaken». Kan du ikke forklare hva den er et bilde på?

Jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal ordlegge meg. Men «Kaken» er altså… belønningen jeg får fra deg, Gud, når jeg har rundet spillet.

Som en medalje?

Ja, noe sånt. Men i alle år har du fortalt meg at «Kaken er en løgn».

Har jeg det, altså?

Kanskje det bare er mine tvangstanker, min iboende frykt for at løftene ikke er løfter, men løgner.

Hva er det du har kommet frem til, nå de siste dagene?

At jeg ikke venter på ett avgjørende bevis, et mirakel – kan du si. Men at livet mitt er «Kaken».

Livet ditt er et avgjørende bevis på at Gud er virkelig? Livet ditt er belønningen for innsatsen du gjør?

Fortellingen du skriver med dette livet, er et vitnesbyrd på at du er god, og på at du er virkelig. Min «Kake» er livet mitt. Men…

…men? Kom igjen :)

Andrea Isabel Månebarn er verdens «Kake».

Jøss. Du er belønningen verden får når de har rundet spillet?

Ååååååh du er så teit. Jeg vil ikke noen skal vite det.

Likevel gir jeg deg ikke noe annet valg enn å skrive det.

Jeg vet. Du er en dust :(

Kanskje jeg er litt dust. Men det er alltid for en god hensikt. Nå skal du poste dette, så skal du ut og månebarne litt. Og du? Jeg lyver ikke – jeg lover, at «Kaken» både er livet ditt, deg selv, og ett eller annet ukjent som faktisk er i din fremtid. Katten i esken er levende, og skal snart slippes ut. Det var alt!

- JesusogKristus