17. mar, 2019

Lyset, og det mørket jeg ikke forholder meg til

I morgen har jeg planlagt en utflukt. Jeg får med meg min partner in crime, Alex. Hvor vi skal er ganske hemmelig. Men jeg kan røpe at det er til et sted som illustrerer disse to kontrastfylte virkelighetene jeg skriver så mye om. Hvis det passer seg sånn, skal jeg ta bilder så dere får se. Dessuten skal jeg, når jeg deler opplevelsen med dere, fortelle om en dag som virkelig vitnet om hvor ferdiglagt livet mitt er. Så sier jeg ikke mer om den saken – annet enn at mandagens innlegg vil være minneverdig. Jeg skal kontemplere skikkelig hardt nå, så morgendagens antrekk vil være perfeksjon satt i aksjon. Ok, det krevde ikke lange tiden. Morgendagens antrekk er illustrert på denne tegningen. Nå er jeg skikkelig spent på hva mandagen vil bringe. 

Denne helgen har jeg nesten bare vært alene hjemme sammen med Han jeg giftet meg med. Jeg hadde en gjest fredag kveld, og et kort kaffebesøk tidligere i dag. Bortsett fra det har jeg stort sett tilbragt all tid på soverommet. Jeg føler meg elsket og beskyttet, verdifull og trygg. Tid alene med Gud gjør det for meg. Tid alene med Gud er drivstoffet mitt, for å i det hele tatt være i stand til å fungere i hverdagen. Det er enkelte i livet mitt som ikke forstår hvor lost jeg blir, går det lang tid uten at jeg kontemplerer. Heldigvis er det flest av de som respekterer mitt behov for å zone ut, å være alle andre steder enn i verden.

Hvor er jeg når jeg ikke er i verden? Det er ikke langt fra Himmelen. En Himmel jeg har inni meg til enhver tid. Tidligere omtalte vi dette hellige rommet som «Eden». På den tiden var «Eden» forbeholdt visse personer og situasjoner. Nå er jeg der igrunn hele tiden – i større eller mindre grad. Men sterkest og tydeligst føler jeg dette indre Paradiset når jeg er helt alene, mellom husets fire vegger. Å skulle betale tusenvis av kroner for å være alene med Gud – å dra på retretter – føles ikke like viktig lenger. Ikke når lønnkammeret mitt på alle måter vitner om min sterke kjærlighet til Guden, og vitner om at her bor det ikke bare én person. Her bor faktisk… ja… Andrea og Jesus.

Men jeg har kommet i kontakt med et kloster som ikke ligger så langt unna. En av de søte søstrene som bor der, sa at det bare er å komme dit på retrett i noen dager, skulle jeg føle for det. Det er en sjanse for at jeg takker ja til det tilbudet, en eller annen gang i løpet av våren. Selv om en liten del av meg sier jeg skal vente. Vente til 11. august. En romantisk ferie med Mannen – for å markere vårt tiårsjubileum. Vi feirer at jeg har kjent Jesus i ti år, og vi feirer at min alltid tilstedeværende katastrofeangst er historie. Forutsetningen er denne: Raser ikke hele min verden sammen før 11. august, skal jeg stole fullt og helt, fullstendig uforbeholdent på Guden – når Guden ber meg stole på ham.

Jeg har to ord i hodet nå. To engelske ord. Kanskje disse to ordene vitner om de to ulike retningene de to forskjellige versjonene av verden beveger seg mot. Det ene ordet er «caveman» – hulemann. Det var Einstein, tror jeg, som sa dette: «Jeg vet ikke med hvilke våpen tredje verdenskrig vil bli kjempet. Men jeg vet at fjerde verdenskrig vil bli kjempet med pinner og steiner». Dere får tenke litt på den. Jeg forholder meg ikke til denne virkeligheten, annet enn å formidle at den virkelig er virkelig – og blir virkeligere og virkeligere for hver dag som går. Og at den angår flesteparten av dere.

Det andre ordet jeg har i hodet mitt, er «Spaceman». En person som reiser rundt i Verdensrommet. For lang tid siden fikk jeg en visjon, en visuell beskjed. Jeg fikk se Jordkloden, og et slags usynlig nett eller et bur som omsluttet hele planeten. Guden forklarte visjonen med at vi – menneskene i verden – ikke kommer til å ha muligheten til å utforske Verdensrommet før vi endrer mentalitet. Skulle verdensledere per dags dato fått muligheten til å utforske fjerne galakser, ville sjansen vært stor for at de drepte alle de innfødte, og stjal alle planetenes naturressurser. Gikk til krig mot fremmede sivilisasjoner og sagt at de kjempet for frihet. Det er trist å si det. Men ganske sant – slik ting er nå.

Likevel, et skifte i bevissthet og mentalitet er i aller høyeste grad virkeligheten for svært mange på denne planeten. Den verden jeg ikke forholder meg til, kan sende seg selv til den sikre undergang. Det er ikke min verden – ikke mitt folk. Men – Paradiset, Fantasia, Himmelen på Jord, eller bare Den Nye Jorden – har en helt annen destinasjon. Og ja, vi vil få kontakt med utenomjordisk liv. Vi vil bli en del av et intergalaktisk fellesskap. Det er ditt valg, hvilken versjon av verden du ønsker å være i. Og jeg har skrevet så utrolig mange ganger hva som må til. Hva som nesten er grunnlaget for livet, når Den Nye Jorden etableres for fullt. Din enveisbillett til Himmel på Jord er dette: Skru av tankene. Det var alt.

- Andrea Isabel Månebarn