19. mar, 2019

Ragnarok

Dette er en freske – et veggmaleri. Jeg skal ikke forholde meg til denne virkeligheten, sier Guden. Likevel gjør jeg det. Likevel jeg kjenne dystopien kravle inn under huden på meg og legge egg, for å formidle det til dere. Fresken heter Det moderne ragnarok, og er laget av Per Krohg. Kunstverket er oppført på Nasjonalbiblioteket i 1933. Til henholdsvis venstre og høyre side for dette veggmaleriet har dere Yggdrasil og Den nye Jord. Disse er laget av Axel Revold. Sistnevnte maleri kan dere se ved siden av meg, på bildet fra gårsdagens innlegg. Yggdrasil kan dere kaste et blikk på her. Hvis noen lurer, spurte jeg mannen i resepsjonen på biblioteket om jeg kunne ta bilder av bildene, og poste de på nettet. Det var helt greit, sa han.

Jeg skal ikke skrive så mye om hva det er bilde av. Kunst er alltid åpen for tolkning. I stedet skal jeg fortelle om dagen i 2010, da jeg besøkte dette biblioteket sist. Høsten 2010 var vel tiden da min noe uortodokse gudsrelasjon for første gang viste seg. Vel, det hele begynte jo i 2009. Men det var altså året etter at jeg plutselig var skikkelig gal. Jeg skal ikke påberope meg å være ved mine fulle fem nå i dag, altså. Men da var beskjedene jeg fikk fra Gud veldig misvisende.

Guden fortalte meg nemlig at min kjæreste fra ungdomstiden var blitt forelsket i meg, ved å lese bloggen jeg hadde da. På den tiden var jeg sikker på at det var en mann i livet mitt – en mann i kjøtt og blod. Jeg hadde sittet på Asker stasjon og fundert litt over livet, og tenkt som så: «Hvis mannen i mitt liv ikke var [en ekskjæreste jeg ganske nylig hadde slått opp med], hvem er det da?». Universet svarte meg på den tanken, for idet jeg stilte spørsmålet – stod det plutselig en enorm trailer foran meg, med [en annen ekskjærestes navn] skrevet i stor skrift.

Dermed klarte jeg ikke dra hjem fra Oslo, en helg jeg var hjemme for å jobbe. Jeg bodde på den tiden i Kristiansand, skjønner dere. Men jeg hadde fortsatt en helgestilling på en arbeidsplass i Bærum. Eksen min var alt jeg klarte å tenke på. Jeg var så spent på å møte ham igjen, etter tre år uten å ha sett ham. For jeg trodde fullt og fast på Gudens forsikringer. Hvorfor skulle han lyve for meg? Det er jamen godt jeg kjenner Sjefen min litt bedre nå.

Greit, så jeg var i Oslo med en venn av meg. Vi var på House of Oslo, som befant seg i Vika. Min venn sa han ville kjøpe en kopp. Jeg hadde en veldig sterk følelse av hvilken butikk vi skulle besøke, så vi gikk inn i en av de mange interiørbutikkene på kjøpesenteret. Der var det et serveringsbrett som fanget oppmerksomheten min, med bilde av en ukeplanlegger på. Jeg festet meg ved hva det stod skrevet på brettet for onsdagen. Der stod det nemlig: «Visit the library». Dette var forøvrig en onsdag. Jeg spurte min venn om det fantes et bibliotek i nærheten. Han forklarte veien opp til Nasjonalbiblioteket, og vi gikk hver til vårt.

På vei oppover mot Solli plass kjørte det en trikk forbi meg. Trikken hadde nummer 116. Jeg skrev ned «116» i min mentale huskeliste. Vel fremme på biblioteket satt jeg meg ned og ventet. Av en eller annen grunn var jeg overbevist om at jeg ville møte på eksen min på dette stedet. Jeg ventet og ventet, men han viste seg ikke. På den tiden måtte man legge fra seg vesker og sekker i et skap, skulle man bruke fasilitetene. Jeg tenke jeg skulle gå en runde, for å se om jeg fant denne mannen. Så da gikk jeg inn i rommet med alle skapene. Jeg tror det faktisk var akkurat 116 skap der. Og skap nummer 116 var det eneste skapet jeg åpnet. Tro det eller ei, så var det ikke låst. Men bak skapdøren lå ganske riktig noens eiendeler. Jeg tok ut gjenstandene som lå der. Det var blant annet et skjerf. Et skjerf som var helt identisk til ett jeg kjøpte til eksen min, mens vi fortsatt var kjærester. Som den erotomane gærningen jeg var, luktet jeg på skjerfet. Det luktet ganske riktig akkurat slik jeg husket at eksen luktet.

Møtte jeg noengang på eksen min, mens galskapen raste som verst? Nei. Og det var kanskje like greit. Likevel, det var jo en artig opplevelse. Jeg fikk aldri vite om det faktisk var han som hadde lagt tingene sine i et skap uten å låse døren. Og det er kanskje ikke så viktig. Det skulle ta nesten ni år før jeg besøkte dette biblioteket igjen. Sammen med en av de som faktisk kan omtales som en mann i mitt liv – et livslangt vennskap som kun er et vennskap. Jeg er så takknemlig for Alex, og jeg er takknemlig fordi jeg ikke har påtrengende tvangstanker om at det skal komme en Jesus i kjøtt og blod og gjøre meg til… et helt menneske. Å leve alene uten å aldri egentlig være alene, er det beste jeg har opplevd noensinne.

Nå skal jeg få av meg pysjen, kle meg ut som en helt vanlig dame, og høre med den andre mannen i livet mitt om vi ikke kan prøve å finne veiskiltet hvor det står «Nonnebakken». Vi har vært og lett etter det skiltet en gang før, uten hell. Klarer vi å finne skiltet, skal jeg selvsagt få bestevenn til å ta et bilde – så får dere se. Ja, det var alt. Takk for oppmerksomheten.

- Andrea Isabel