23. mar, 2019

Paradiset som utgår fra hjertet mitt

Jeg tar meg selv i å føle meg mer enn litt lost, når jeg glemmer at drivstoffet mitt – det som får meg gjennom hverdagen – er tid alene med Gud. Én ting er å bruke de timene det tar meg å falle i søvn, på kontemplasjon. Men jeg trenger visst mer enn fem til syv timer midt på natten. Det er et tilbakevendende tema, egentlig. Å ta meg selv i å ønske å være alene, når jeg er i settinger hvor det forventes at man skal være sosial – at man skal være en del av et fellesskap. Heldigvis er familien min forståelsesfull, og tar det ikke så tungt om jeg trekker meg tilbake i noen minutter. Enda pappa tror jeg sover, hver eneste gang han kommer for å se om jeg har det bra – og jeg må si at nei, pappa, jeg sover ikke. Jeg mediterer. Til Bergen har jeg til og med tatt med ett av bildene mine av Jesus. Dette. Så jeg har faktisk et ansikt å se på, når jeg sitter og prater med Guden. For det er jo i bunn og grunn det jeg gjør, når jeg mediterer. Jeg lytter til Gud. Noen ganger sier jeg ting til ham – noen ganger sier han ting til meg. Men det trenger ikke være en kontinuerlig dialog for at en meditasjonsøkt skal være fruktbar. Stillhet er gull, var det noen som sa. Og det er i nettopp stillheten at jeg henter styrken min.

Men jeg skal være sosial i kveld, altså. Alle søsknene mine skal være her. Jeg vet ikke helt hva vi skal finne på, men jeg tror det involverer god mat og en film. At vi er samlet alle fire, uten foreldre, skjer ikke så ofte. «De voksne» har planer i kveld. Jeg merker at jeg egentlig kunne trengt å stenge av helt nå, ikke forholde meg til noen andre enn Han jeg giftet meg med. Noen ganger synes jeg det å skulle være et menneske som må forholde seg til andre mennesker, er en sabla jobb. Noen ganger synes jeg alt annet enn å tenke på ingenting i flere timer, føles mer som en plikt enn noe annet. Men jeg tenker «Hva ville Usagi gjort?», og minner meg selv på at enda det kanskje føles som en plikt – tar jeg det på strak arm og gjør som Guden befaler: jeg koser meg. Og det skal jeg nok klare.

Nå, mens jeg skriver, drar alle som var i huset. Nå er jeg faktisk alene. Skal jeg bruke tiden på å lytte til Gud, eller skal jeg bruke den på å snakke til dere?

Jeg har en god idé. Du kan gjøre begge deler!

Meditere mens jeg skriver det som kommer til meg?

Ja :D

Du er ikke så dum, du.

Det var vel ingen hemmelighet?

Sant nok.

Hva sier Guden da, når du skrur av tankene og lytter til ham?

Han sier…

…at du skal dele det du skrev i mobilbønneloggen i natt.

JK: […] Hvordan har du det?
AI: Hodepine. Bortsett fra det er alt greit. Men…
JK: Nei. Du har ikke ødelagt noe. Du har ikke gjort noe galt. Men du kjenner deg lost fordi du har brukt så lite tid på kontemplasjon. Dermed kommer morgendagen godt med. Lade batteriene, rett og slett. Elsker du meg?
AI: Herregud. Ja!
JK: Hvor meget?
AI: Meget MEGET mye!
JK: Det var det jeg mistenkte. Og jeg kan si her og nå at dine følelser er svært gjengjeldt. Lukk øynene og ikke-tenk!
AI: Oi… :O
JK: Det stedet du lengtet deg syk etter, i Svanebåtdrømmen for mange år siden, er i hjertet ditt. Paradiset er inni deg. Lukk øynene igjen. Hva ser du?
AI: At Paradiset jeg har på innsiden forplanter seg til min ytre virkelighet.
JK: Det er Andrea Isabel Månebarns Evangelium i et nøtteskall :-*

Skal jeg fortelle om «Svanebåtdrømmen»?

Jeg kan fortelle om drømmen. Så sier vi oss ferdig :)

Kjør på, Sjef.

Dette skjedde så tidlig som i 2010. Når Andrea ikke ante noe som helst om hennes kosmiske særstilling, hvor reisen ville føre henne, Hvem Hun skulle vise seg å Være. Andrea drømte at hun satt i en båt som så ut som en svane, sammen med et mannlig bekjentskap. De kom til et sted som så påfallende likt om som et område i nabolaget der Andrea vokste opp, på Nesøya i Asker. Men uansett hvor hardt hun prøvde, klarte hun ikke utforske stedet. Hun kunne føle at svaret på alle hennes spørsmål, løsningen på gåten om Hvem Hun Er – var å finne på dette stedet. Men hun var tvunget til å sette seg i svanebåten igjen, og dra derfra uten å få de svarene hun lengtet sånn etter. Lengselen var ikke etter svar, sånn egentlig. Men etter dette stedet i seg selv. Dette stedet som skulle vise seg å være Paradis. Et Paradis Andrea med tid og stunder oppdaget at hun bar med seg hvor enn hun gikk. Svanebåtdrømmen, elskede, var et forvarsel om det stedet du nå har kommet til. Det stedet som gjennom hjertet ditt sin kraft, er i ferd med å omfatte hele Jordkloden…

…iallfall den versjonen av Jordkloden jeg forholder meg til.

Helt riktig! Det var alt.

JesusogKristus