25. mar, 2019

Mitt favorittsted

Jeg hører på albumet Diapason av Roberto Cacciapaglia. En komponist jeg har hatt en romanse med i sånn cirka ni år. Vel, jeg har hatt en romanse med musikken hans, ikke med maestroen selv. Dere er nok ganske innforstått med Hvem min romantiske interesse er. Er du ikke det, tror jeg ikke du kan din månebarn101. Er du ikke det, er det store sjanser for at du får vite det mens du leser dette innlegget. Men hva innlegget skal handle om, er ikke godt å si. Jeg bare skriver. Ord for ord – alt hva Stemmen i Hjertet mitt ber meg skrive. Det er som på barneskolen, da vi hadde diktat. Læreren sa hva vi skulle skrive, og vi skrev det. Krysset fingrene for at det ikke ble for mange feil.

Apropos feil. Jeg kan ha kommet til skade for å gi dere uriktige opplysninger i det forrige innlegget jeg postet. Jeg kan ha kommet til skade for å handle på alt annet enn det høyeste idealet. Hva er «det høyeste idealet»? Jeg kan fortelle dere at det er uforbeholden kjærlighet. Den kjærligheten som er frukten som en relasjon til Jesus gir.

*sangen «Innocence» kommer på, og Månebarnet lukker øynene og tenker på ingenting*

Da jeg oppdaget Cacciapaglia, for rundtom ni år siden, var jeg veldig opptatt av at Gud er kjærlighet. Det var sangen «Atlantico» som ble mitt første møte med denne musikalske superhelten. Og kombinasjonen «Gud er kjærlighet» og musikken til Cacciapaglia ble en overskrift over akkurat dette kapitlet av livet mitt. Jeg hadde kjøpt meg en printer, og fant bilder på nettet av ulike måter denne kjærligheten viste seg i skaperverket. Så printet jeg ut hjerteformede blader, laguner, skyer, øyer – you name it, og hang det opp på veggen i den knøttlille hybelen jeg hadde da.

Den neste Cacciapaglia-låten som gikk rett hjem hos meg, var naturligvis «Figlia del Cielo». Den snakket til meg, den fengslet meg, den ble umiddelbart en ny yndlingssang. Dere kan tenke dere jeg følte hjernen skulle eksplodere og hjertet smelte – da jeg fant ut hva tittelen på sangen betydde. «Figlia del Cielo» betyr rett og slett «Himmelens Datter». Ja, da kom det noen tårer, for å si det sånn.

*setter på et annet album, Space av Sleeping At Last* *bestemmer seg for å skrive resten av innlegget i morgen* *legger seg til strofene «Infinity times infinity, infinity times infinity times infinity», og velger å tro det er Guden som setter ord på hvor høyt han elsker meg*

Greit, dere. Da var det neste dag, og jeg har kommet meg inn til Bergen sentrum. Det er over en time til toget mitt går. Men jeg har funnet en kafé – på togstasjonen – med toalett. Jeg kjøpte en overpriset Farris, for å kunne sitte i kafeen uten å være en snylter. Så sitter jeg her, i gulljakken min med gullskoene mine. Jeg sov i underkant av tre timer i natt. Vel, egentlig på morgenkvisten. Dermed tror jeg første halvdel av togturen kommer til å tilbringes i drømmeland. Det er forøvrig ett av favorittstedene mine.

Et annet favorittsted er stedet jeg så gjerne ville utforske i «Svanebåtdrømmen», som Han jeg giftet meg med fortalte dere om på lørdag. Dette sagnomsuste stedet som for mange bare er en fantasi – en ønskedrøm. Et sted som på mange måter er «Kaken». Det jeg har lengtet etter i alle år – men aldri forstått at allerede er virkeligheten min. Som kan bli virkeligheten deres, også, med litt fokus. Nå kan jeg besøke Himmelen bare ved å lukke øynene, mens jeg er ute blant folk, og stenge av tankene i ti sekunder. Eventuelt tale i tunger – inni hodet mitt. Det kan sammenliknes med å pakke seg inn i en tykk dyne foran peisen, og bare sitte og stirre inn i flammene.

Man forbinder kanskje ikke flammer med Jesus. Men hvor ville menneskeheten vært – om ingen hadde «oppdaget» ilden? Noe jeg har oppdaget denne helgen, er at selv Lucifer – antagonisten i teaterstykket – har en sentral plass i hjertet mitt. Selv djevelen har formildende trekk og, viktigst av alt, en hensikt i verden. Pappa stilte meg et spørsmål. Han spurte meg om hvordan jeg får mine stormende hav og mitt kontrastfylte indre liv til å passe med tanken om at Guden styrer alt jeg opplever, tenker, sier og gjør… hvis Guden er utelukkende god. Jeg stilte ham et spørsmål tilbake. Hvorfor har man prøver og eksamener på skolen? Hvorfor går man i det hele tatt på skolen? Pappa kunne følge tankene mine. Og sa: «Så det du sier er at alt du erfarer bare er en del av livets skole?». Han er klok, han papsen.

Jeg tror jeg må avslutte nå. Det er mye jeg gjerne skulle delt med dere. Men som det stressetrynet jeg er, føler jeg at jeg må gjøre meg klar til å sette meg på toget – femti minutter før det i det hele tatt skal gå. Månebarnet ønsker dere en nydelig mandag, og en fantastisk uke. Kan vi si våren har kommet for å bli? Jeg krysser alt jeg har for det – for jeg har så mange fine sko som lengter etter å lufte seg. Hehehe – det var alt.

- Andrea Isabel Månebarn