25. mar, 2019

Yeshua HaMashiach sier jeg må kalle dette innlegget "Jeg Er"

Det var visst slik at jeg skulle skrive et innlegg mens jeg sitter på toget, også. Men det eneste jeg har å melde om, er at det dukket opp et bilde, mens jeg scrollet meg nedover på face. Et bilde som faktisk (nesten) illustrerer «Svanebåtdrømmen», som har vært tema de siste dagene. Ettersom jeg er redd for brudd på copyrighten og åndsverklover og det som er, kommer jeg bare til å dele link til bildet der det ligger ute offentlig på facebook. Og jeg tror faktisk man kan åpne bildet selv uten å ha en konto på det sosiale nettverket. Trykk på denne linken, så ser dere hvordan Universet gir sine fantasifulle svar på tanker jeg har og temaer som foreligger i livet mitt.

Ellers har jeg det tipp topp tommel opp. Jeg har drukket togturens andre cappuccino. Kaffe er gratis for de som har betalt de hundre kronene ekstra det koster å sitte i Komfort-avdelingen på toget. Jeg sitter faktisk på den siste seteraden i den bakerste vognen – hvilket betyr at jeg vil være den aller siste som ankommer Sandvika stasjon, hvor jeg tenkte å gå av. Akkurat nå er jeg et sted mellom Nesbyen og Hønefoss. Og turen har vært overraskende behagelig.

*Figlia del Cielo begynner å spille, og ja… jeg skrur av tankene mens yndlingssangen maler innsiden av hodet mitt rosa og perlemorskimrende*

Jeg tenker på noe Jesus sa – da han vandret på Jorden for 2000 år siden. Jeg husker det ikke ordrett, men det kan oversettes til dette: Ingen blir profet i egen by. Nå må ikke dere tro jeg kommer og kaller meg selv en «profet». Det er det siste jeg er. For den kraften, den stemmen og personligheten, som jeg har kontakt med, nekter å fortelle meg noe som helst om hva framtiden vil bringe. I natt slash i dag tidlig sa han dette: «Husk på at alt er en del av din helt egen uendelige historie. Du trenger ikke vite hva som skal skje, annet enn at resultatet kommer til å være praktfullt!».

Det er et tema i livet mitt, skjønner dere. Nemlig familien min. Så godt som alle jobber med eller skal jobbe med noe som har med helse å gjøre (enten psykisk eller fysisk). Jeg har en far som mener jeg er tussete, og en mor som mener jeg er skrullete. Ja, det er ordene de har brukt. I går hadde jeg en vanskelig prat med min mor, men ikke egentlig – altså bonusmamma. Hvor jeg klarte å sette ord på noe jeg lenge har visst, men aldri artikulert. Nemlig dette:

Jeg blir i mye større grad tappet for energi, jeg trenger i mye større grad å søke dekning i ensomheten – når jeg omgås mennesker som ikke ser Lyset mitt. Eller bare mennesker som tenker jeg er enten tussete eller skrullete. Er jeg sammen med folk som kan se/føle at jeg har dette lyset i meg, og til og med merke akkurat når Guden tar over for å styre hvert eneste ord som kommer ut av min munn – da er behovet for ensomhet nesten ikke til stede. En uke alene med familien uten å kunne sette av hele dager til kontemplasjon, kontra en uke alene med for eksempel Alex – gjør meg til to forskjellige personer.

Noe jeg ofte sier, er at hva du tenker om meg, sier mer om deg enn det gjør om meg. Noe Guden ofte sier, som jeg fortsatt anser for å være i kategorien «fanatiske løfter det vil være et sjokk om han oppfyller», er at jeg er en… vektskål for sjelen. Ettersom jeg ikke har fullmakt til å forklare hva han mener med det, lar jeg det stå – uten noen forklaring. Men forklaringen er altså: Hva du tenker om meg, sier mer om deg enn det gjør om meg.

Vi ankommer Hønefoss om fem til seks minutter. Jeg hører på sangen I am the day av Libera og Robert Prizeman. Jeg avslutter ved å dele de første strofene:

I am the day, soon to be born
I am the light before the morning
I am the night that will be dawn
I am the end and the beginning

I am the Alpha and Omega
The night and day, the first and last

Månebarn