28. mar, 2019

Mitt himmelske indre

I dag lå det en pakke til meg på dørmatten, da jeg våknet. Disse skoene. Det er bunadsko, hvis du ikke ser det. Jeg har ingen bunad. Men til bursdagen min i fjor fikk jeg en festdrakt. Det ser ut som en bunad for et utrent øye, men koster sånn en tredjedel av prisen. Den hadde aldri vært en realitet om det ikke var for bonusmamma. Og det er jeg veldig takknemlig for. Det hadde faktisk aldri falt meg inn å ønske meg noe så dyrt i bursdagsgave. Selv ikke til et såpass rundt tall som 30. Men det var altså det jeg fikk. Og nå er det ikke superlenge til den skal brukes for første gang. Skoene er faktisk litt store, skal jeg gå med tynne strømpebukser. Så jeg håper nesten på en litt kjølig 17. mai. Da kan jeg fylle den ekstra plassen med en tykk, svart ullstrømpebukse. Vet dere forresten hva som er vanlig å bruke av strømper/sokker under en bunad?

Noe som er litt interessant (for meg, i det minste), er at festdrakten kom i en størrelse under den jeg ville bestilt, hadde det vært jeg som bestilte den. Vel, det var pappa som kjøpte den til meg – fra en av disse nettbutikkene. De var tomme for «min» størrelse, så pappa sjanset på at størrelse 34 ville passe. Jeg er skikkelig glad for dette. For 34 passet faktisk perfekt. Og fikk jeg den i størrelse 36, ville den nok blitt altfor lang til meg. Det eneste er at beltet som hører til drakten, er altfor stort. Så en eller annen gang før 17. mai er jeg nødt til å sette meg ned med nål og tråd, og flytte på hektet som holder beltet sammen. Med sko i hus er nok motivasjonen til å få gjort dette, desto større.

Jeg er «tidlig» oppe i dag. Iallfall til å være meg. Det handler om at jeg venter på personen som kommer med mat fra kolonial.no, som skal komme en gang mellom 9 og 14. Da man ikke vet om de kommer nærmere 9, eller nærmere 14, må man være klar til å ta vedkommende imot i hele tidsrommet. Enda jeg ikke har sovet spesielt mye i natt, er jeg overraskende opplagt. Har til og med kommet meg ut av pysjen, og fått på et antrekk som nesten kan regnes for å være et kostyme. Fordi jeans og en ensfarget genser er noe jeg ifører meg veldig sjeldent. Det er litt til ære for bestevenn, som jeg skal møte senere i dag. Han liker nemlig at jeg kler meg «normalt». Så da gjør jeg det.

Det er ikke lenge siden jeg traff bestevenn. I går hang jeg nemlig der han jobber – til langt på natt. På vei hjem, spurte jeg om vi kunne stoppe på McDonald’s. Det er ikke ofte. Men de har en vegetarburger som er skikkelig god. Den heter Veggie McSpice. Og føles ikke det spor sunnere enn en BigMac. Jeg tror faktisk kroppen min ble litt sint fordi jeg fôret den med noe som nesten kan kalles gift, for magen lagde sinte lyder helt til jeg sovnet. Heldigvis skjer det veldig sjeldent at jeg får i meg denslags. Så da går det vel bra.

Den andre bestevennen min, Alex, har invitert meg på en middag med et helt annet fortegn. Han fyller nemlig 30 en av de nærmeste dagene. Og så spurte han om jeg ville være med og feire ham, sammen med hele familien hans. Jeg ble så glad, og så rørt, at det nesten kom en tåre. Ok, jeg gråt ikke. Men jeg kjenner på en enorm takknemlighet for den mannen. Og Alex liker ikke at jeg kler meg «normalt». Så der får eksentrisiteten fullt spillerom. Hva jeg bestemmer meg for å ha på meg i bursdagen, skal jeg nok dele med dere – når den tid kommer. Kanskje jeg til og med får Himmelmannen til å stille opp på et bilde sammen med meg. Har dere bursdagshilsener for den store dagen, tror jeg Alex blir kjempeglad.

Det er liksom veldig greit å ikke ha en fysisk kjæreste, en mann i kjøtt og blod, når jeg har disse to viktige mennene i mitt liv. Det er selvsagt flere andre menn i livet mitt, alle plassert i «vennesonen». Til en av dem, en som sa jeg kanskje hadde sovet bedre om jeg sov sammen med noen, sa jeg at jeg faktisk takker Gud ganske ofte – for nettopp det at jeg ikke har en i livet mitt som jeg er nødt til å sove sammen med hver natt. Slik min relasjon til Jesus er, er det faktisk ikke rom for en menneskelig og fysisk romantisk interesse. Slik min relasjon til Jesus er, tror jeg en eventuell menneskelig kjæreste ville følt seg nedprioritert. Og jeg ville blitt gal av å ikke kunne bruke nettene til det jeg liker best. Hva er det? Ååå, dere vet det jo så godt. Jeg mediterer! Dessuten ligger jeg og prater høyt med Jesus. Og det kan jeg ikke gjøre hvis noen ligger der sammen med meg. Det skal også sies at jeg sover best alene. Alt i alt er eremittlivet akkurat det livet jeg vil ha.

Og dere… når jeg leser gjennom det forrige avsnittet, så kommer det faktisk nesten en tåre. Dere må tro jeg gråter av alt. Det er litt sånn nå, skjønner dere. At livet er så godt at jeg nesten ikke vet hvordan jeg skal reagere. Som om reaksjonene jeg har tilgjengelig ikke strekker til. Følelsen av å ha kommet til Himmelen uten å dø først, blir bare sterkere og sterkere. Jeg er så lykkelig at jeg ikke vet om jeg skal skrike høyt, eller gråte av glede. Som om de følelsene jeg kjenner på er så voldsomme at mitt følelsesregister ikke har reaksjoner tilpasset dem. Men dere skjønner tegningen. Jeg har det godt. Og det eneste jeg ønsker, er at dere skal erfare det samme. Jeg avslutter med et vers fra sangen jeg og Jesus skrev for litt siden. Melodien er Jeg vil gi deg, O Herre, min lovsang:

I mitt liv er det mange slags hindre
De er der fordi jeg har et kall
Jeg skal dele mitt himmelske indre
Med en verden som er i fritt fall

Månebarn