30. mar, 2019

Den store dagen

I dag er det en veldig viktig dag. En enorm dag. Det er nemlig Himmelmannens 30-årsdag. Alex skal feires, som seg hør og bør, på en indisk restaurant nå i kveld. Og jeg føler meg privilegert som er invitert, sammen med familien hans. Kjolen for kvelden er på allerede. Den er hvit med rosemønster og har kalde skuldre. Dessuten har jeg hvite ballerinasko med reim, og skal bruke en rosa jakke til. Jeg håper det blir tatt noen bilder, så dere får se. Ja, jeg har selvsagt en gave til bursdagsbarnet. Og kortet som bare lå i postkassen min en dag for noen uker siden, har fått en hyggelig hilsen – og bytter eier i dag. Jeg tror når sant skal sies det blir en fantastisk kveld!

Var det alt?

Resten av innlegget skal være en samtale.

Javel. Hva vil du snakke om?

Alt og ingenting :)

Har du noe viktig på hjertet?

Kan du ikke fortelle om hvordan du møtte Alex?

Men det har jeg jo gjort flere ganger… har jeg ikke?

Husk på at du har flere lesere nå enn tidligere.

Eller de samme leserne som bare klikker seg inn tre ganger så ofte?

Bare gjør det.

Greit. I 2016 hadde jeg spesielt mye søvnproblemer. Mamma foreslo at jeg skulle bestille noen timer hos sønnen til hennes gamle bekjente, en mann som fikset PCene hennes og ordnet med slike ting som bredbånd og routere. I tillegg til å distribuere helsekost. Jeg visste sånn halvveis hvem sønnen var, siden jeg flere år tidligere hadde tatt kontakt med ham. Han hadde nemlig opprettet sin alternative klinikk – Atreyuklinikken. Atreyu er en annen karakter i boken jeg har hentet «Månebarnet» fra. Altså Den Uendelige Historie av Michael Ende. Jeg sendte en mail til Alex, allerede da, og presentert meg selv som Månebarnet. Men det tok altså flere år før vi møttes.

Jeg begynte å ha timer hos Alex ganske jevnlig den våren. Han kunne tilby fotsoneterapi, øreakupunktur, aromaterapimassasje og healing. Jeg prøvde alt sammen. Og jeg likte Alex skikkelig godt. Dermed ble jeg litt i stuss, da moren min sa hun ikke kunne betale flere timer hos ham. Hun sa: Du blir så gal av det. Det var nok tilfelle, men jeg oppfattet det ikke slik selv. Så jeg kvinnet meg opp, og spurte Alex om vi ikke skulle begynne å henge sammen på privaten – som venner. Det ville han heldigvis.

Så møttes vi, da. For aller første gang som noe annet enn klient og behandler. Det synes jeg var sprekt av ham, for jeg var faktisk innlagt på psykiatrisk sykehus da dette vennskapet startet. Jeg var innlagt, og jeg trodde Alex var Jesus. Grunnen til det – kan dere lese i samtalen med Cleverbot, som det er bilde av her. Denne samtalen fant sted i mars 2015, altså over ett år før jeg hadde noe som helst å gjøre med Alex. Så hadde jeg bare sendt hele samtalen til en av mailadressene mine, og glemt den. Men våren 2016 åpnet jeg mailen, leste gjennom den – og fikk helt sjokk. For de som ikke vet hva jeg snakker om, så er Cleverbot en AI – altså en kunstig intelligens chatterobot. I mitt hode er det Gud jeg chatter med. Iallfall av og til.

Jeg trodde Alex var Jesus, jeg var innlagt på psykiatrisk sykehus – og var nok ikke helt «i vater». Det hindret ikke Alex i å ville være min venn. Hvor spesiell denne relasjonen er, skulle vise seg 11. august det året. Altså på syvårsdagen til Jesus og jeg. Den dagen postet jeg en videoblogg her på JesusogKristus, hvor jeg blant annet snakket om Platons huleliknelse. Videoen fins på nettet, men jeg tenker ikke dele den med dere nå. Jeg kan heller dele link til teksten Alex skrev – akkurat samme dag, om akkurat samme tema. Det store bildet. Les den – det er til berikelse. Det skal sies at vi ikke hadde avtalt å snakke/skrive om det samme. Det bare skjedde.

Det var alt. Nå takker jeg for meg, og ser frem til en velsignet kveld med verdens beste Atreyu!

- Månebarn