5. apr, 2019

Mitt største problem

Det er en mur i sinnet mitt, fikk jeg beskjed om i natt. Jeg mediterte, og var sikker på at nå – nå skulle jeg klare det. Klare hva? Å fremkalle tredimensjonale bilder eller en tegnefilm med lukkede øyne. Det kan vel kalles hallusinasjoner, og kan liknes litt med å ha på seg VR-briller. Det har skjedd, som mange av dere vet, en håndfull ganger før. Men det skjer ikke nå. Det skjer jo aldri. Gud sier det er fordi noe annet viktig må skje først – som for å låse opp ett nytt nivå i spiritualiteten min.

Jeg lå og mediterte med… vel… Lucifer. Det er fine møter, og jeg blir mer og mer glad i ham. Så følte jeg virkelig at sinnets dør skulle åpnes, at jeg skulle motta nådegavenes nådegave, at jeg skulle klare det. Men det som i stedet skjedde, var at jeg fikk en visuell beskjed – en visjon. Det er noe annet enn en hallusinasjon, og skjer ganske ofte. Det er ikke ukjent for spirituelle eller religiøse at Guden kommuniserer i bilder. Det jeg lengter etter og som gjør meg så fortvilet, er for kunstverk å regne. Og sannsynligvis ikke noe jeg kommer til å dele – når det først skjer. Annet enn at det har skjedd.

Uansett da, den visuelle beskjeden jeg fikk, var noe jeg opplevde da jeg var 10 år gammel. Jeg var i Frankrike med familien min og flere andre. Vi bodde i en stor villa i en landsby i Provence. Villaen var omkranset av en høy mur. Og fra hagen kunne man se en statue som stod ganske sentralt plassert i landsbyen. En statue av Jesus. I den visuelle beskjeden jeg fikk, kunne jeg se denne Jesusstatuen på andre siden av den høye muren. Jeg ble nesten litt satt ut, fordi Gud fremkalte noe slikt fra de innerste avkrokene av hukommelsen min. For den Jesusstatuen har jeg ikke tenkt på siden jeg var 10.

Det er en mur i sinnet mitt. Når jeg forserer den, er det ikke godt å si hva som kan komme til å skje. Men dette noe som må skje først – virker utenkelig og usannsynlig. Likevel… hva var det Guden og jeg avsluttet vårt forrige innlegg med? «Stol på Gud!».  Det er visst det eneste jeg kan gjøre.

Har jeg fortalt om den gangen jeg drømte at jeg så en meme? Disse bildene som deles på sosiale medier. Det jeg så, i drømmen, var en ugle i en snødekt skog. Over uglen var teksten «Hvordan Universet ser på meg», og under uglen stod det: «når jeg sprenger grenser i kontemplasjon, og Gud kan gi meg alle miraklene han har lovet meg». Natt til 1. august 2016 – min første natt på psykiatrisk sykehus, da jeg var innlagt i 100 dager – hadde jeg også en drøm. Jeg drømte at jeg åpnet sinnets dør, at jeg endelig klarte det, at jeg knakk den koden og fikk se ett av disse kunstverkene. I drømmen gav Guden meg denne beskjeden: «Det er når du klarer dette i våken tilstand, at enden på alle dine prøvelser, alle dine trengsler, sluttstreken for din lidelse – endelig har kommet».

Paradokset ligger i at jeg tror dette er noe jeg skal «klare», noe jeg av egen kraft skal «fremkalle». Men Lucifer sa, for noen dager siden, at jeg «knekker koden» idet jeg innser at en nådegave aldri er noe du får fordi du jobber så hardt. Du kan ikke presse frem noe slikt. Du kan ikke tvinge Universet til å oppfylle løftene sine, eller ja… meditere skikkelig hardt, fordi du håper du skal lønnes for strevet. Jeg fikk for eksempel ikke tungetalen den natten jeg fikk beskjed om at jeg skulle få den (etter at Guden hadde bedt meg åpne bibelen på Første Korinterbrev kapittel 14 vers 18). Den kom neste dag, idet jeg møtte Bastian. Altså familiens firbeinte kjæledegge.

Man kan si jeg er heldig. Mitt største problem er at jeg ikke ser tredimensjonale bilder eller korte tegnefilmer med lukkede øyne. Kanskje alle mine problemer bunner i nettopp dette – at jeg ikke ser tredimensjonale bilder eller tegnefilmer når jeg mediterer. Og kanskje, bare kanskje, er ikke disse tingene frukten av meditasjon. De gangene det har skjedd, har jeg ikke bevisst prøvd å meditere. Felles for de gangene det har skjedd, har vært at jeg har sovet med en mann som har fungert som Jesus for meg. Vel, det har skjedd med to menn, bare for å unngå forvirring. Kanskje… kreves det en person ved min side. En sovende mann. Men den tanken vil jeg ikke tenke, engang. Jeg avslutter heller nå, med å dele noe jeg skrev til en av disse mennene som Universet kaster på meg:

It's just it has taken me a lot of effort to stay true to my promises. I have met many men who have been mesmerized by my energy or aura or what they call it. I have been confused, especially when they have been able to make me feel touched without them touching me. I feel like I am finally at peace with the idea that there won't be a man in my life, someone who basically reads my mind. That is my only requirement. That we can talk telepathically. And so far no one has filled that requirement.

PS: Bildet er tatt av Therese N. Andersen.

- Andrea Isabel