6. apr, 2019

Mitt begredelige kjøkken

Jeg vet aldri hvor syk jeg er – før jeg glemmer at jeg er syk, og prøver å gjøre ting som ikke var et problem før jeg ble syk. I dag prøvde jeg meg på noe jeg så godt som aldri gjør. Jeg laget middag til meg og venninnen min, som var på besøk. Det var ikke en superkomplisert og omfattende oppgave, sånn egentlig. Men jeg gjør det jo så sjeldent, at jeg ble helt satt ut av hvor dårlig kroppen fungerte etterpå. Og ikke bare kroppen. Hjernen bestemte seg også for å skru seg helt av. Så etter endt middag klarte jeg verken tenke eller prate. Det eneste jeg ville, var å gråte. Men jeg klarte å male på meg et smil – om enn litt fraværende, og latet som ingenting. Jeg tror venninnen min skjønte hvordan det stod til med meg, så hun dro. Det var ikke dårlig stemning, eller noe. Men jeg kjente at jeg virkelig ikke hadde noe å gi. Sånn er visst hverdagen som kronisk syk.

Men dette skulle ikke være et klageinnlegg, altså. Det var en fotnote – som tilfeldigvis ble det første jeg fortalte om, nå i kveld. Venninnen som var på besøk er forøvrig en av de beste jeg har i livet mitt. Og hun er nok den av vennene mine som har mest forståelse for at formen ikke alltid følger alt det jeg vil prøve å få til. Sannheten er at jeg ikke har fysisk styrke og førlighet til å lage middag. Derfor blir det mange måltider på restaurant. De gangene jeg lager mat her hjemme, er stort sett bare når jeg har noen på besøk som kan stå for kokkeleringen. Så skal det sies at behovet for mat og appetitten er litt så som så, og at jeg ofte ikke spiser mer enn to-tre knekkebrød om dagen.

Et prosjekt som henger over meg, er å pusse opp kjøkkenet. Det er ganske provisorisk, ikke ergonomisk tilpasset meg og mine behov – og mye av utstyret mitt er fortsatt i pappesker, fordi jeg ikke har nok skap- og hylleplass. Men så er det en tanke jeg har, som hvisker til meg fra bakerst i bevisstheten et sted. Hva skal jeg med det? Er det en utgift jeg trenger? Jeg kommer ikke til å lage noe mer mat, med et bedre kjøkken. Ok, kanskje det blir hyggeligere for den som faktisk står der og lager mat. Men jeg føler liksom ikke at den personen kommer til å være meg. Helt ærlig, så synes jeg kjøkkenet slik det er – fungerer helt greit. Fordi det eneste jeg personlig bruker det til, er å lage kaffe og smøre pålegg på knekkebrød.

Det høres unektelig stusslig ut. Og jeg er nok en slik person som lukker øynene for hvor stusslig eller kummerlig jeg har det, venner meg til det og nesten glemmer at det kunne vært mye bedre. Jeg bodde for eksempel ett år et sted hvor jeg ikke hadde noe kjøkken – whatsoever. Det eneste jeg laget var rett-i-koppen suppe og pulverkaffe. Det var en spesielt begredelig bosituasjon, og sammenliknet med hvordan jeg hadde det da – er Minihimmelen for et palass å regne. Eller bare en enhet i et himmelsk slott. Når sant skal sies lukker jeg øynene litt for at kjøkkenet mitt er en katastrofe, og oppholder meg ikke der mer enn jeg må. Kanskje man kan si kjøkkenet er «ghettoen» i Minihimmelen.

Ok, dette ble visst et klageinnlegg. On the bright side, så er humøret på topp. Klokken er 20, og den eneste planen jeg har for kvelden er å dusje. I morgen har jeg en viktig og koselig avtale. Jeg og Alex skal gjeste SubChurch, som er denne rocka menigheten i Oslo sentrum. Vi kommer for å få med oss min favoritt-nonne holde tale på gudstjenesten. Jeg tror faktisk ikke jeg har møtt henne siden før jeg ble stiftseremitt. Bildet her er fra sist jeg så henne, i fjor sommer. Den dagen bestevenn var kjempesint og mente jeg var verdens mest håpløse, fordi jeg glemte tiden fullstendig da han skulle hente meg – men likevel gikk med på å ta et bilde av meg og søsteren. Han er gull, den mannen der!

*kaster et blikk bort på bildet av Jesus, og spør om han har noe å tilføye*

Det har jeg!

Ordet er ditt!

Guden sier
Husker du refrenget på sangen du laget, i etterkant av Bryllupet vårt? Jeg vet du ikke liker å dele det – dermed sensurerer jeg første strofe for deg:

[*sensurert*]
Du er Jesus, og jeg har blitt din kone
Og nå begynner «the good stuff» å komme til meg
Snart skal jeg kjøre rundt på en trone

Om du blir mirakuløst frisk fra MS, eller om Guden skal sørge for en rullestol til deg som ser ut som en trone – vil bare tiden vise. Tiden som er din beste venn! Det var alt :)

- JesusogKristus