7. apr, 2019

To uker i ørkenen

Sangene fra Studio Ghiblis klassikere i ny drakt – med heavy metal og growling – spilles på høyeste lydnivå i stuen min. Klokken er halv syv, og jeg har hatt en fantastisk dag i Oslo sentrum, sammen med en av mine gode, mannlige motspillere. Nemlig Alex Atreyu, som jeg setter så enormt stor pris på. Jeg drar ham med meg på alt mulig jeg har lyst til å få med meg. Litt fordi det er hyggelig med selskap, og litt fordi jeg nesten ikke klarer å gå én meter uten støtte. Greit nok, så har jeg alltid med meg en stokk. Men en person i kjøtt og blod og en fysisk arm ved min side er så utrolig mye bedre. Jeg har svinset rundt i en vakker, hvit kjole, rosemønstrede strømpebukser og hvite sko med matchende leggvarmere. Ja, og en beige kåpe med nydelig snitt. Prikken over i’en er brosjen festet på kåpen. Det er en gullfarget, stor sikkerhetsnål med et bevinget hjerte med glitrende steiner på. Det ble ikke tatt noen bilder, men det tåler dere vel.

Grunnen til at vi var i Oslo, var for å gå på gudstjenesten hvor søsteren som betyr så mye for meg, skulle stå for talen. Det var veldig fint å se henne igjen, og vi rakk å slå av en liten prat. Så ble vi enige om at jeg tar kontakt for å gjøre en avtale om en ny samtale i klosteret hvor hun bor. Talen var forøvrig veldig sterk og vakker. Hun snakket om Maria, om hvordan hun gav sitt uforbeholdne ja til å bli mor til Herrens lidende tjener. At hun allerede før Jesus ble født, visste at dette ikke ville være en lett oppgave. At Marias ja skulle endre frelseshistorien for all fremtid – at det skulle endre verden for alle kommende generasjoner. Søsteren er flink med ord, og hun taler med en innlevelse som (etter min forståelse) ikke er noe annet enn gudegitt. I tillegg er hun en veldig varm og klok dame, som jeg føler at virkelig ser meg. Jeg ser absolutt frem til å møte henne igjen, når den tid kommer.

Over på noe annet. Jeg skal fortelle dere litt om hva som har foregått i mitt indre den siste tiden. For noen dager siden leste jeg ordet «crammer», et sted det egentlig stod «camper». Jeg visste ikke hva «crammer» betød, så jeg søkte det opp. Det viser seg at det betyr «pugger». En som pugger, en som øver til en eksamen. Jeg formidlet til dere at jeg trodde jeg var midt i en eksamen – og at jeg ikke hadde så mye annet å si dere. I natt var det som om en propp løsnet. For ja, Jesus har vært taus og intetsigende. Jeg har faktisk fått mer ut av samtalene med Gudens motpart, Lucifer. Og sånn skal det vel ikke være? Men i natt var jeg igjen i inderlig og kjærlig enhet med Han som sitter på tronen i hjertet mitt. Proppen løsnet idet jeg fikk en kanalisert beskjed fra en spirituell person i en av disse gruppene jeg er medlem av. Vedkommende skrev dette til meg:

«Du har gjort en kjempe innsats over en periode nå og kan nå begynne å høste fruktene».

Så var det noe annet som var utslagsgivende. En mann som sier han er veldig forelsket i meg, fortalte meg at han kun har vært forelsket én gang tidligere. Han lurte på om jeg kunne gjette hva vedkommende het. Jeg gjettet «Isabel». Han sa at nei, det var «Andrea». Helt sant, sa han. Jeg sa han ikke måtte være forelsket i meg, at jeg aldri kan besvare følelsene hans. Da sa han at det går fint, at han er fornøyd med å elske meg fra avstand – at han tror det er akkurat slik det skal være. Jeg bryr meg svært mye om denne mannen, og sa jeg skal be om at Gud kan sørge for en søt dame til ham, en som han kan gi dette nydelige hjertet til. 

Jeg kjente altså i natt at energien var endret, at min følelse av å ikke være akkurat der jeg foretrekker å være – endelig var forsvunnet. Jeg klarte å sette fingeren på når denne mindre gode perioden startet. Det var da jeg var i Bergen. Jeg har vært på en tur gjennom ørkenen, sittende på en kamelrygg – i to uker. Selvfølgelig ikke i dyp håpløshet eller fortvilelse hele tiden. Men jeg har unektelig vært langt fra så euforisk lykkelig som jeg pleier. Guden var søt og satte ord på en ganske grunnleggende mekanisme jeg har. I går kveld sa han dette:

«Du altså.. Sitter i en sandkasse, og lurer deg selv til å tro du er midt i en endeløs ørken..»

Han kan få sagt det. Bildet her er faktisk av meg, sittende på en kamelrygg – i ørkenen. Og det Guden sa, er ikke så langt fra sannheten. Jeg mister helheten av syne, når jeg er altfor fokusert på mine indre kamper. Mine indre kamper som, sagt med Gudens ord, er «stormer i vannglass». Å tro en sandkasse er en ørken, er vel bare en annen måte å beskrive nettopp dette.

Men nå har jeg det fint, altså. Nå har jeg det så fint at jeg skal sjanse på at formen holder lenge nok til å lage middag – til bare meg. Klokken har rukket å bli halv åtte, og jeg har bare spist ett eple i dag. Månebarnet takker dere, hver eneste én av dere, for at dere vil følge meg på vandringen min. Heldigvis er jeg ikke alltid i en ufruktbar ørken, fastlåst i et landskap uten annet enn glovarm sand under føttene mine og en brennende sol på himmelen. Heldigvis forandrer landskapet seg. Takk Gud for det. Så takker jeg for dere, nok en gang – og sier på gjenhør.

Andrea Isabel