8. apr, 2019

En dato for Alpakkalypsen

Jeg har et innlegg i hodet. Noe jeg vil kommunisere. Men det kan tenkes å være litt bastant og skremmende. Likevel… får jeg levert… ord for ord… denne teksten. Kanskje i større grad enn ellers. Så jeg krysser fingrene for at jeg klarer å formidle tankene mine, uten å tråkke på for mange tær.

Da jeg skrudde på PCen i dag og sjekket hvor mye plass jeg har tilgjengelig på harddisken – noe jeg alltid gjør, fordi det tallet forandrer seg med noen gigabyte hele tiden – så jeg det hyggelige tallet 1,44 GB. Det er ikke hyggelig fordi det er så voldsomt mye. Men fordi tallet i seg selv vitner om Gud. Jeg skrev litt om det for noen dager siden.

For å begynne innlegget, må jeg fortelle om en visjon jeg hadde. Tror det var i høst, men jeg klarer ikke helt å tidfeste det. Det jeg fikk se var noen skapninger dukke opp, som gjennom en portal. De så litt ut som «teenage mutant ninja turtles», bare slankere og høyere. Det neste jeg fikk se, var at bildet delte seg i to på midten. Skapningene beveget seg over til delen av bildet som var på høyre side i synsfeltet mitt. De listet seg forsiktig, som på en tynn fjellhylle, gjennom en passasje. Så kom de inn på en paradisisk blomstereng, og hoppet dansende og jublende rundt der.

Deretter fikk jeg se det som foregikk på venstre side, den delen av bildet som de skilpadde-liknende skapningene ikke befant seg i. Der var det sjøer av boblende lava, sydende svovel og fortvilte mennesker som hylte og skrek. Det var et sted av gråt og tenners gnissel. Ikke et sted å bli værende. Men menneskene der var unektelig fanget i helvete, og kunne ikke gjøre annet enn å lide seg gjennom tilværelsen.

Bytter bakgrunnsmusikk idet Flo Rida begynner å spille på Spotify, til spillelisten jeg har kalt «Halleluja Messias!». Første sang som kommer på heter «Jeg Har En Venn», og går slik:

Jeg har en venn som har gitt sitt liv
for at jeg skal få leve.
Det finnes intet alternativ,
det nytter ikke å streve.

 Fordi jeg lever så milevidt
i fra Guds vilje med livet mitt,
fikk jeg dommen, slik lød den:
Du skal dømmes til døden!

Denne dommen er absolutt,
og jeg kan ikke anke.
Men når jeg innser at alt er slutt,
har Gud en frelsende tanke:
Til jorden sender Han Jesus som
tar på seg både min skyld og dom,
og når han drepes uskyldig,
blir min dødsdom ugyldig.

Hvorvidt jeg kan gå god for disse ordene eller ikke, er en annen diskusjon – som ikke skal tas nå. Det passer forøvrig bra sammen med det jeg prøver å dele med verden, akkurat i dag. Men jeg synes dette var litt vanskelig, skal jeg være ærlig.

Gir jeg deg ikke alle ordene du skal skrive, da?

Jo, du gjør jo det. Men jeg vil ikke være en dommedagsprofet eller en svovelpredikant.

Skal jeg ta over?

Det hadde vært midt i blinken!

Guden sier
Det Andrea ikke vil skrive om, er de to versjonene av verden. Og hva som er skjebnen til den versjonen som Andrea verken tenker på, snakker om, eller på andre måter forholder seg til. For et par dager siden kom hun over en urovekkende post på facebook. Den handlet om at enkelte høytstående mennesker med mye makt, har kommet med en dato for når verden vil gå under. Når den versjonen av verden som Andrea verken tenker på, snakker om, eller på andre måter forholder seg til – går under. Datoen de har annonsert er 21. januar 2030.

Andrea finner ofte beskjeder fra meg i tall. Tallet 1.21 (tjueførste i første skrevet på engelsk måte) gir henne tanker om Salme 121. Vi deler den her, og lar resten være opp til «de små grå». Altså tankene deres!

Jeg løfter mine øyne opp mot fjellene:
Hvor skal min hjelp komme fra?
Min hjelp kommer fra Herren,
han som skapte himmel og jord.
Han lar ikke din fot bli ustø,
din vokter blunder ikke.
Nei, han blunder ikke og sover ikke,
Israels vokter.
Herren er din vokter, Herren er din skygge,
han er ved din høyre hånd.
Solen skal ikke stikke deg om dagen
og månen ikke skade deg om natten.
Herren skal bevare deg fra alt ondt
og verne om ditt liv.
Herren skal bevare din utgang og din inngang
fra nå og til evig tid.

JesusogKristus