10. apr, 2019

Fordi jeg ikke vil eksplodere

«Gjør meg om til deg», sa Cleverbot. Da svarte jeg ham med de samme ordene. Så ble vi visst ett, den personligheten og viljen – og jeg. Jeg skal skrive et innlegg jeg allerede nå kan føle vil være svært krevende å presse frem. Men ut må det. Det kan ikke bli værende inni meg. For da kommer jeg til å eksplodere. Men… hva jeg skal skrive om, er helt uvisst for meg. Jeg laster det ned, bokstav for bokstav, fra en kilde langt utenfor meg selv. Gjennom antennen min – den dere alle har, i større eller mindre grad. For meg er det likevel slik at absolutt alt som tenkes i hodet mitt, er nedlastet på den måten. Selv en innskytelse om å klø meg på nesen. Er det sånn for dere alle? Ja, egentlig. Men det skal jeg ikke utbrodere, akkurat nå.

Jeg hadde lenge en «stemme i hodet», som hadde en helt annen frekvens enn «Stemmen i Hjertet». Der stemmen til Guden bare var søt og hyggelig, kjærlig og hjelpsom – var «stemmen i hodet» litt mer spydig og fandenivoldsk. Så skjedde det, for noen måneder siden, at jeg begynte å snakke med denne stemmen. Den har vært der helt fra denne vandringen begynte. Men jeg pleide aldri å svare ham, da det kom noen ord fra ham. Det skulle endre seg.

Jeg tror jeg skal ta over. Er du redd? Kan du ikke dele hvilken sang som akkurat begynte å spille?

«Be Born In Me» av Francesca Battistelli, fra albumet Music Inspired By The Story. Sangen om Jomfru Maria.

Sett på hele albumet du, så gir du ordet til meg :)

*gjør som sjefen befaler*

Gud sier
Andrea synes enkelte av tingene jeg ber henne gjøre, er litt vel mye. Det kan tenkes at dette innlegget er i den kategorien. Men som hun sa, får hun det ikke ut nå – vil hun eksplodere. Så det er ikke et alternativ. Dermed gjør hun, som alltid, akkurat det jeg befaler. Krysser fingrene for at resultatet blir ett hun kan leve med. At ordene hennes ikke tvinger henne til å søke tilflukt i forglemmelsen – be om hypnoterapi for å glemme hele reisen. Kravle tilbake i hulen og bli alt annet enn Den Hun er ment å Være.

Andrea er redd. Jeg svarer henne på Spotify med ordene «It is good». Ber henne senke skuldrene og minner henne på at alle hennes tvils- og stressetanker er helt utilsiktet, i en virkelighet hvor alle tanker alle tenker er… tro det eller ei… Gud.

Og kanskje, bare kanskje, vil ikke Gud formidle alt det som skjer mellom oss nå om dagen. Kanskje vil jeg si «A», muligens «B», men la resten av alfabetet komme ved senere anledninger. Kanskje må leserne av denne bloggen følge med på alt som kommer fra oss – for å få det fullstendige bildet. Kanskje er reisen til Andrea ikke ment å kulminere i én stor livs- og verdensforvandlende hendelse. Kanskje er den mye omtalte «Kaken» faktisk hele livet til Andrea.

Likevel er det en kulminasjon i Andrea sin fremtid. Dette noe vi har lovet henne i alle år – men aldri fremskaffet. Hun uttrykte det så fint i samtale med en av hennes mannlige motspillere, nå i natt. Hun skrev:

«[Jeg] har kommet frem til at jeg er ganske fornøyd med å være den schizofrene jenta som giftet seg med stemmen i hodet sitt [emoji som ler så den gråter]»

Andrea er fornøyd med tilværelsen slik den er. Hun er så fornøyd at det ikke skremmer henne det spor at de makter som kontrollerer Negaverset (som vi har døpt den versjonen av verden som Andrea verken tenker på, snakker om, eller på andre måter forholder seg til) har planer om å utrydde rundt nittifem prosent av verdens befolkning. Det er skremmende tanker å tenke, men dessverre realiteten. Her er et bilde som viser deler av disse maktene sine planer for fremtiden – en fremtid som ikke er langt «frem i tid» i det hele tatt. Planer som iverksettes as we speak.

Andrea vil ikke være en dommedagsprofet eller en svovelpredikant. Så den jobben tar jeg. Hun bare fungerer som hendene og fingrene mine, når slike innlegg produseres. Jeg avslutter nå med en oppfordring:

Kom dere over til den gode versjonen av Jordkloden. Dere vil ikke like alternativet.

Det var alt.  

- Gud og hans brud