12. apr, 2019

Da jeg *nesten* hoppet ut av kroppen

Hei! Jeg tror dette vil være et innlegg av kun Andrea. Men det betyr ikke at det ikke er Jesus som forfatter det. Han forteller meg, som alltid, hva jeg skal skrive. Det vil være et gledelig innlegg. Uten at jeg har helt klart for meg hva det skal handle om. Men én ting vet jeg at jeg skal dele med dere, nå i dag. Nemlig det som skjedde rett før jeg stod opp. Jeg begynner med det, og så får vi se hvor strømmen fører meg videre.

Jeg tror jeg har sprengt grenser i kontemplasjon, slik at Universet kan gi meg alle miraklene han har lovet meg. For nå har det skjedd noe jeg har lengtet etter LENGE. Vel, det skjedde ikke akkurat slik jeg hadde sett det for meg, det var ikke hele kaken. Men et lite, men velsmakende kakestykke – en god begynnelse, det var det.

Uten for mye om og men, kan jeg fortelle at jeg nesten atralprojiserte. Det er rett og slett når sjelen hopper ut av kroppen. Når du ikke er tilstede i din fysiske kropp, men fortsatt ved bevissthet – utenfor kroppen din. Det er når sjelen tar seg en liten tur rundt omkring i verden, mens kroppen fortsatt ligger urørlig der du forlot den. Jeg har visst lenge at dette var noe jeg måtte klare å få til, at det er ett av elementene i åndelighet som jeg skal utforske. Men det at det aldri skjedde, føltes ikke som noe nederlag. Alt til sin tid, har vært beskjeden Gud har gitt meg, når jeg har spurt om dette. Den tiden er visst nå.

Så jeg lå i sengen, og hørte rare lyder komme fra ørene mine. Noe jeg aldri har opplevd før. Det var litt andre ting, uvanlige opplevelser, som jeg ikke på stående fot husker. Men jeg forstod at noe var i anmarsj. Det kunne Jesus bekrefte, for han formidlet at nå skulle jeg astralprojisere. Jeg lå med lukkede øyne, og følte ganske riktig at jeg svevde oppover – bort fra kroppen min. Men jeg turte ikke åpne øynene. Istedet begynte jeg å forsøke meg på alle mulige slags akrobatiske øvelser i senga – hele tiden med lukkede øyne. Bevegelser min MS-rammede kropp aldri ville vært i stand til, ved normal bevissthet.

Alt dette er vel spekulasjoner, uten noe håndfast å vise til. Det håndfaste (i mine øyne, i det minste), var at jeg tok ut høyrearmen og viftet den rundt meg i en halvsirkel. På høyre side av sengen min er det en murvegg (som jeg egentlig tror er en pipe – for de i blokka som har peis). Men i den tilstanden jeg var i, var det ingen hindre i veien for armen min. Den gikk helt rundt kroppen min, fra nederst ved hoften og opp til over hodet mitt, uten å berøre noe som helst. Jeg klarte ikke å hoppe ut av kroppen, utføre en fullbyrdet astralprojeksjon, akkurat i dag. Men da jeg åpnet øynene og var tilbake i «vanlig» bevissthet, prøvde jeg å gjøre den samme bevegelsen med armen. Og da krasjet den ganske riktig med veggen (eller pipeløpet) på høyre side av sengen.

Det skal sies at mange spirituelle opplever slike ting. Det er vel derfor jeg har vært så forvirret over at jeg ikke har hatt slike opplevelser enda. Gud har på en måte formidlet at jeg var nødt til å ha en virkelighet hvor jeg faktisk ønsker å være i verden – og ikke bli grepet av hjemlengsel i møte med astralplanet, før dette nivået ble låst opp. Da kan det visstnok være direkte farlig, skjønner dere. Skulle jeg besøkt «hjemstedet» for tidlig, ville jeg sannsynligvis ikke ønsket å vende tilbake til deres verden – hvor jeg egentlig bare er en gjest.

Men nå er altså den milepælen tilbakelagt, nå har jeg fått klarsignal til å øve meg på sjelevandring. Jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg til å utforske denne nye dimensjonen av åndelighet. Til min venn Fredrik sa jeg at jeg kan, når jeg blir litt dreven, komme og besøke ham. Da sa han at jeg må huske å banke på først. Til det svarte jeg at det kan bli vanskelig, hvis jeg er et spøkelse.

Jøss, dette ble visst et innlegg hvor min sjels første forsøk på å slippe fri fra dette fengselet av kjøtt – ble det eneste jeg delte med dere. Da får jeg fortelle om de andre magiske opplevelsene jeg har hatt i det siste, ved senere anledninger. Eller la det bli mellom meg og Gud… og Alex, Fredrik og et knippe andre utvalgte. Nå tror jeg at jeg skal dusje. Ta på meg noe søtt. Men hva kvelden bringer er litt uklart for meg. Jeg ønsker dere en fabelaktig fredagskveld. Gud velsigne dere, alle som én!

- Månebarn