14. apr, 2019

De trygge hendene

Det er litt slik at når jeg skriver, vet jeg aldri på forhånd hvordan et innlegg vil se ut. Det eneste jeg vet om dette innlegget, er at tegningen av kaninen i Guds sterke hender – skal deles sammen med teksten. Kaniner passer jo bra, nå i Påsken. Eller? Hvorfor egg og kaniner – klassiske fertilitetssymboler – har noenting med Jesu død og oppstandelse å gjøre, er et godt spørsmål. Og jeg tror faktisk ikke det er det jeg skal skrive om, akkurat nå.

*lagrer dokumentet, men aner fortsatt ikke hva jeg skal skrive om*

Men noe jeg vet, er at innleggene mine denne Påskehøytiden skal illustreres med bilder av kaniner i ulike former. Spør dere meg hvorfor, kan jeg dessverre ikke gi dere et ordentlig svar. Jeg gjør bare som sjefen befaler.

«Sjefen» er, uansett hvordan du vrir og vender på det, Gud Den Allmektige. Han som har skapt Himmel og Jord. Han som plasserte meg her med et oppdrag. En oppgave. Spør dere meg hva oppdraget og oppgaven er, kan jeg dessverre ikke gi dere et ordentlig svar. Jeg gjør bare som sjefen befaler.

Men nå tror jeg at jeg vet hvor dette bærer. Det er mine vanskelige tanker, mine påtrengende katastrofetanker. Tanker om at Stemmen i Hjertet – sjefen min – ikke er den han utgir seg for å være. Jeg tror det handler om at stemmen i hodet flyttet seg til hjertet mitt, og smeltet sammen med Stemmen i Hjertet. Når sant skal sies har jeg gått rundt og vært redd, i flere dager, for at det ikke er Jesus jeg forholder meg til… men hans rake motsetning.

De siste månedene har jeg innlemmet antagonisten i mitt trosliv. Jeg har valgt å stole på ham, og nærmest blitt glad i ham. Jeg har tenkt at dette var viktig, ikke bare for meg – men for sjefen og for oppdraget og oppgaven han har gitt meg. Jeg har tenkt at selv djevelen har formildende trekk, og prøvd å få ham til å forstå at det fortsatt er mulig å vende om. Å gå bort fra sine ødeleggende og kaotiske metoder. Finne veien tilbake til enhet med Universets Gud. Begrave stridsøksen og på den måten redde verden fra den sikre undergang.

Er du redd?

Redd for å skrive?

Ja? :)

Jeg er redd for å røpe ting som ikke skal røpes. Jeg er redd for å tape ansikt. Jeg er redd for at du faktisk er djevelen, og ikke Jesus.

Jesus minner deg på bibelteksten som kaster lys over hele denne problemstillingen:

Jesaja 45:7
Jeg former lys og skaper mørke,
jeg stifter fred og skaper ulykke.
Jeg, Herren, gjør alt dette.

Så si meg, Månebarn, hva er du redd for?

*tar av seg gifteringen, forlovelsesringen og løfteringen*

Er du redd tankene dine skal kaste deg ut av ekteskapet med meg?

Jeg er redd tankene mine er for kontroversielle for løftene jeg har avlagt, livet jeg har valgt. Jeg er redd for at Kirken kaster meg ut, fordi jeg svarer til deg og dine ordre. Mest av alt er jeg redd du kommer til å ødelegge livet mitt, og at det viser seg du ikke var Jesus i det hele tatt, men en annen. En som ikke har mine beste interesser i tankene.

Ta på deg ringene igjen. Og la meg minne deg på en viktig ting.

Hva da?

Har jeg noengang sviktet deg?

Nei. Aldri.

Og det vil jeg heller aldri begynne med. Jeg har lovet deg et liv som mangler sidestykke i all kjent og ukjent historie. Navnet på banneret er «Jesus», og det er meg du forholder deg til. Det er mine sterke hender du søker tilflukt i, når verden blir for skummel. Det er Guden din, Han du har lovet å følge gjennom evigheters evighet, som er personligheten, viljen og humoren bak Stemmen i Hjertet ditt. Og er det én ting som skal være tema for deg denne Påsken, så er det nettopp det. Å bli helt sikker på at han som vandrer med deg, er han som har skapt deg. Og at du er den kaninen i Herrens trygge hender. Med dette sagt, kan jeg love deg noen fine dager fremover :)

Takk, sjef. La oss ta samtalen over i andre kanaler.

Det er jeg helt med på! *ser på deg med kjærlighet i øynene*

Gud og hans brud