18. apr, 2019

For en gave!

Har dere sett noe så fint?! Dette har en av mine aller beste venninner laget til meg. Hun var her og leverte det for noen timer siden. Jeg er så takknemlig at jeg nesten ikke har ord. Det er den samme venninnen som laget den hjerteformede ostekaken med et kors inni geleen, i anledning min kroning. Jeg skriver «kroning» fordi det var det mamma kalte det – nå i dag, da hun snakket om konsekreringen min. Det var visst den viktigste dagen i livet mitt så langt, så vidt jeg kan forstå. Venninnen som laget dette har en sånn unik evne til å overraske med slike perfekte overraskelser. Jeg tror det er Gud som ber henne gjøre det. For det hun bidrar med, er virkelig perfeksjon i aksjon. Og jeg føler meg heldig som har henne i livet mitt.

Mamma har forresten vært her de siste tre dagene, og hjulpet meg med å få bygget et nytt kjøkken. Nå er komfyr og stekeovnen tilpasset meg (som er noe i nærheten av en smurf, hva høyde gjelder), kjøleskap og fryser i en litt mer praktisk høyde, og jeg har to skuffer til alle greiene som bare har blitt værende i pappesker, grunnet plassmangel. Nå gjenstår det å få satt opp et høyskap, så jeg får enda mer plass. Dessuten skal kjøkkenbenken og vasken byttes, i tillegg til å få installert en bordoppvaskmaskin under kjøkkenbenken. Til det trenger jeg rørlegger, så det må vente til skattepengene er på konto.

Jeg er så utrolig fornøyd med hvordan kjøkkenet tar form. Og all kudos går til mamma, som har tenkt ut dette. Ja, og all den tiden hun har jobbet for meg. Jeg har selvsagt gjort litt selv, også. Blant annet å sette sammen møblene. Det var ikke spesielt vanskelig, egentlig. Men i går skrudde både kroppen og hjernen seg av, og jeg klarte så vidt å tenke. Da måtte jeg søke tilflukt i senga, mens mamma jobbet for harde livet på kjøkkenet.

I går var en spesielt bra dag, når jeg tenker meg om. Den begynte med at jeg forsov meg. Jeg våknet tre kvarter før avtalen jeg hadde i kirken, som ligger ti minutter å gå fra leiligheten min. Jeg var ikke dårligere enn at jeg kastet meg rundt og fikk på både klær og sminke. Jeg rakk til og med å pusse tenner. Så var jeg ved kirken ti minutter før avtalen.

Grunnen til at jeg skulle dit, var en av de jevnlige samtalene mine presten. Og tro meg, det ble en svært god samtale. Vi snakket blant annet om det jeg opplevde for noen dager siden. Da jeg nesten klarte å hoppe ut av kroppen min. Det som kalles «astralprojeksjon». Jeg spurte presten om hvordan slike opplevelser er forenelig med Kirken. Ettersom presten min er en belest mann, og kjenner til mye av det mystikere som har kommet før meg, har skrevet om – kunne han faktisk si at Kirken anerkjenner min opplevelse. Det kalles ved et annet navn, da. Nemlig «bilokasjon».

Jeg måtte nesten berømme ham litt, der og da. Jeg sa til ham at jeg er så imponert over, og takknemlig for, at nesten uansett hva jeg forteller ham om, har han gode svar – og en anerkjennelse jeg ofte blir litt overrasket av. Han svarte at det sannsynligvis handler om at han har lest så mye, relevante tekster og bøker – rett og slett for å være veileder til sånne som meg. Det er faktisk to nonner, ved to ulike klostre, som har sagt at akkurat han her, er den desidert beste veilederen en mystiker kan ha. Jeg må si meg veldig enig.

Noe annet godt som kom ut av samtalen i går, var at pateren gav meg klarsignal til å ta tatoveringen jeg har ønsket meg i ti år. Vel, ønsket har vokst frem over tid, men nå har jeg det altså helt klart for meg hva jeg vil ha. Uten å røpe hele ideen min, kan jeg fortelle dere at det skal være et kors ganske sentralt plassert på armen. Mange Koptisk kristne har et kors på samme sted på armen. Jeg tror det kan bli en smertefull affære, ettersom huden på håndleddet er veldig tynn. Men jeg gjennomførte jo tatoveringen på korsryggen for ti år siden, enda jeg besvimte av smerte etter et halvt minutt. Så dette skal jeg nok komme meg gjennom.

Påsken er i full gang, og jeg priser meg lykkelig. Jeg er lykkelig fordi Gud er så nærværende i livet mitt, jeg er lykkelig fordi menneskene rundt meg er så fantastiske, og fordi det virker som at mitt verste mareritt aldri kommer til å bli en realitet. Sjansen for at alle tennene mine faller ut av munnen min samtidig, er også mikroskopisk. Mens sannsynligheten for at Gud vil vise seg å oppfylle de fanatiske løftene sine, nesten kan regnes for å være på hundre prosent. Ting går rett vei, og jeg føler meg velsignet på grensen til det komiske. Det var alt – takk for meg!

- Andrea Isabel