21. apr, 2019

Kjernen

Igjen sitter jeg med følelsen av at jeg skulle ønske jeg kunne stirre skikkelig hardt på PC-skjermen, og på den måten fremkalle et innlegg jeg kan være fornøyd med. Men det er jo ikke slik det fungerer. Mesteparten av tiden jeg bruker på å skrive, prøver jeg skikkelig hardt å tenke på ingenting. Men når sant skal sies, har jeg brukt litt for lite tid på meditasjon i det siste. Det har preget humøret mitt, uten at jeg har forstått hva som var galt. I så stor grad at jeg har vurdert å være alt annet enn en nonne. Tenkt at livet i lys av Guds fanatiske løfter er så fjernt fra hva som er gjennomførbart, at jeg rett og slett bare vil kaste inn håndkleet, glemme at jeg har hatt noe som kan kalles et kall, glemme at Gud i det hele tatt fins. Glemme tanken om at jeg kan være noe som helst annet enn en særing med to alvorlige diagnoser. Tanker om at livet mitt er over, uten at jeg i det hele tatt skjønte hvorfor jeg tenkte de tankene.

Hva tenker du nå, da?

Du ville prate?

Hva ser det ut som? Svar på spørsmålet mitt :)

Akkurat nå tenker jeg at når alt virker håpløst og du føles slem og fjern, har jeg én sannhet jeg støtter meg til – som nesten blir livbøyen som holder meg flytende.

Hvilken sannhet er det?

Du har aldri sviktet, og det vil du heller ikke begynne med nå.

Sannheten som runger så høyt at du måtte skrive det med fet skrift ;) Men synes du jeg er slem og fjern?

Kanskje det er min egen feil.

Fordi?

Fordi jeg glemmer medisinen, og fokuserer på sykdommen.

Hva er medisinen, og hva er sykdommen?

Medisinen er meditasjon. Eller kontemplasjon. Jeg trenger ikke sitte og tenke på ingenting for å være nær deg, kommunisere med deg. Jeg ber, jeg taler i tunger, jeg skrur av tankene – og jeg har lange og fruktbare samtaler med deg. Det er hverdagen min, det er slik jeg foretrekker å tilbringe tiden min alene med Gud. Men jeg glemmer det. Jeg glemmer at jeg har forpliktet meg til å bruke hele dager på fellesskap med deg. Det er der «sykdommen» kommer inn. Når jeg gjør alt annet enn å kommunisere med deg. Når jeg lever i verden, og mister min deilige indre verden av syne.

Men du er jo så klar over det. Hva var utslagsgivende nå, for å minne deg på at alt håp på ingen måte er ute?

Jeg var på en fantastisk messe i kirken. Den varte fra 22 til 23:45, og kulminerte i hellig kommunion, altså nattverd. Uten at jeg skjønner hvorfor, var oblaten dyppet i vin akkurat det jeg trengte, nå i kveld.

Jøss. Du spiste kroppen min og drakk blodet mitt – og plutselig følte du deg bedre?

Plutselig begynte jeg å gråte – midt i kirken. Jeg tror ikke noen så det. Men det er kanskje ikke så viktig. Det viktige er at jeg husket på hvor nonne jeg faktisk er. Jeg begynner nesten å gråte nå, når jeg prøver å sette ord på det.

Kan du ikke prøve, og la tårer være det tårer er ment å være?

«Det legende vannet»?

Ja :)

Jeg skal sette ord på det dypeste jeg har, kjernen av mitt vesen.

Eller la meg gjøre det?

Du skal skrive om… deg?

Jesus er kjernen av Andrea sitt vesen. Det var vel ikke så vanskelig?

Det trengtes ikke flere ord enn det?

Nei. Med andre ord: Det var alt.

Gud og hans brud