22. apr, 2019

Limbus

Ok, jeg skal prøve å skrive noen ord til dere. Men de sitter langt inne. Er det dette man kaller skrivesperre?

Vi får formidle tankene dine som en samtale, da. Det pleier å være litt lettere. Har jeg ikke rett?

Jo, forsåvidt.

Hva har du gjort i dag?

I dag har jeg gjort en hel del. Jeg har vært på messe i kirken. En messe på Latin, faktisk. Jeg dro sammen med en eks-kollega, fra jobben jeg hadde i en fjern fortid. Nå kan jeg vel si hun er i ferd med å bli en venninne. Og det er veldig koselig. Etter messen var jeg sammen med så mye som tre venninner – og en liten prinsesse, på kafé i nærområdet. Det var helt tilfeldig at vi var på samme sted samtidig, alle fem. Men i mitt hode var det gud-feldig.

Ditt hode har helt rett, bare så det er sagt.

Ja, og det er sagt av Gud selv – han som orkestrerer disse sammentreffene.

Akkurat :)

Så har jeg hatt en veldig hyggelig ettermiddag og kveld, sammen med en av disse venninnene. Jeg klarte til og med å produsere noe – for første gang på evig tid.

«Evig tid»?

Sagt av en som ikke har noen annen tidsforståelse enn «dette har skjedd» og «dette skjer nå».

Du har ingen kronologisk hukommelse?

Nei. Jeg liker å tenke at det hjelper meg å leve i øyeblikket her og nå.

Hva har du produsert, da?

Dette bildet!

Bildet av hvordan du tilbringer nettene dine. I hellig og velsignet enhet med Universet.

Kosmos er alle tankene mine.

Eller Jesus?

Jeg foretrekker «Jesus», ja.

Jeg foretrekker deg, pus :-*

Takk. Har du noe på hjertet?

Har jeg ikke alltid det?

Skal jeg gi ordet til deg, da?

Det kan du godt.

Lover du å ikke si noe teit?

Stol på meg!

Gud sier
Andrea har skrivesperre fordi hun er i en tilstand av limbus. En tilstand hvor hun verken klarer å tro på de fanatiske løftene mine, eller å legge de i den mentale skuffen for «løgner jeg må slutte å fortelle meg selv». Hun er i en tilstand av avventing, av å sveve i løse luften uten annet enn luftslott i sikte. Andrea lar ikke denne tilstanden komme i veien for trivselen hennes, eller hindre henne i å være tilstede for menneskene i livet hennes. Man kan kalle det en test, en prøvelse. Andrea blir egentlig aldri testet. Likevel er det slik det føles. Men skatt, hva er det jeg alltid sier – når du føler livet gir deg mer enn du klarer å håndtere? Det blir noe bra ut av dette også, skal du se.

Jeg vet ikke, jeg.

Men du stoler på meg?

Har jeg noe annet valg?

Egentlig ikke, nei. Nå skal du fortelle hva du i bunn og grunn lovet meg, natt til i dag.

Må jeg?

Ja, det må du.

Vel, første del av sangen om Daoko GIRL (på japansk) spiltes av fra en spilleliste med 38 sanger. Jeg kan ha kommet til skade for å si til deg at dersom del to av sangen kom som neste sang – skulle jeg helt uforbeholdent stole på løftene dine.

Hva skjedde da?

Det var akkurat den sangen som kom som neste sang.

Jeg sier ikke mer, jeg.

Dust…

- Gud og hans brud