25. apr, 2019

En vegg for Jesus

Jeg sitter – bokstavelig talt – og stirrer inn i veggen. I kveld har jeg nemlig hatt en av disse gode, mannlige hjelperne mine her. Han har hengt opp to bilder for meg, og sikret et annet. Bildet han har sikret, altså laget et mye tryggere feste til, kan dere se her. På venstre side av dette, henger nå tre bilder som betyr svært mye for meg. Det største er jo bryllupsbildet mitt, som jeg er så utrolig fornøyd med. Det er et bestillingsverk fra en brasiliansk kunstner jeg var så heldig å få kontakt med. Kunstneren heter Ricardo Brandão, og flere enn én gang har kunsten hans svart til ting som har skjedd i mitt åndelige liv. Det mest minneverdige var da jeg fikk en visjon, en visuell beskjed, av en jente på en huske. Samme kveld hadde Brandão delt nettopp et maleri av en jente på en huske. Det føltes veldig naturlig, og veldig riktig, at det var akkurat han som malte det som skulle fungere som en erstatning for et fotografi av bruden og hennes Brudgom.

Bildet øverst til høyre for bryllupsmaleriet, er ett jeg fikk for noen dager siden. En av mine aller beste venninner har rett og slett laget det til meg. Uten at jeg spurte, uten at jeg i det hele tatt tenkte at jeg trengte et bilde av Maria Magdalena. Ja, det var Alex som mente dette måtte være henne. Venninnen min lurte på hva slags ramme jeg kunne tenke meg til det ferdige resultatet. Jeg sa at jeg aller helst ville ha en i gull, men at hun ikke trengte å stresse for å skaffe meg det. Hun trengte ikke stresse, den perfekte rammen lå rett og slett og ventet på henne på det minst sannsynlige stedet – iallfall i hennes øyne. Vi konkluderte med at Gud hadde en liten finger med i spillet.

Men seriøst, er det ikke fint? Er det ikke perfeksjon i aksjon?! Jeg blir helt varm i hjertet når jeg tenker på hvor utrolig snill denne jenta er. Og hvordan hun vet akkurat hva jeg trenger, uten at jeg vet det selv, engang. Jeg ber om at dette vennskapet er ett som vil vare livet ut, for å ha henne i livet mitt er virkelig en berikelse.

Bildet under Maria Magdalena er min tolkning av Jesus. Sånn han ser ut for meg. Det er en artig historie bak. Skal jeg fortelle den?

Jeg skal!

Jesus skal altså fortelle hvordan han viste seg for meg som noe helt annet enn hvordan historien og kunsten kjenner ham. Jeg gir ordet til deg, Gud!

Gud sier
Dette er lenge siden. Så mye som ti år. På tiden rundt da hele denne sinnssvake Reisen begynte. Uten å dele avslørende detaljer eller rippe opp i hendelser som helst bør ligge begravet, kan jeg fortelle dere at Andrea en kveld var så redd at hun trodde hun skulle dø. Hun befant seg et sted som ikke var hjemme, og var Andrea noen gang i ferd med å besvime av skrekk, så var det da.

Men. Det kom en redning. Det kom en taxi og plukket henne opp. Enda Andrea nesten alltid setter seg i baksetet på taxier, var dette én av de få gangene hun satt seg foran, ved siden av sjåføren. Hun kastet ett blikk på ham, og alle hennes lammende redsler forsvant som dugg for solen. Og ja, taxisjåføren så ganske riktig ut som mannen Andrea har prøvd å både tegne og male, flere år senere. De utvekslet ikke noen ord med hverandre, utover det obligatoriske en passasjer sier til sin sjåfør. Likevel var det noe som skjedde i Andrea på den korte taxituren.

Ett par uker etter dette første møtet, var Andrea på fjelltur med moren sin. Dette var langt fra Bærum. Det var faktisk i den nydelige fjellheimen i Rondane Nasjonalpark. Andreas hode var fullt av tanker. Tanker om hva i huleste, heiteste det var som foregikk. Hun hadde så mange spørsmål. Men veldig få å snakke om tankene sine med. Sittende i bilen på en parkeringsplass ble hun oppmerksom på en mann. En mann som var prikk lik slik hun husket at taxisjåføren så ut, den skjebnesvangre natten noen uker i forveien. Og tro det eller ei – mannen gav uttrykk for at han så Andrea. Han smilte til og med til henne.

Så skjedde det igjen, rundt to uker senere, at hun nok en gang ble oppmerksom på en mann. En mann som var identisk til de to jeg nå har fortalt dere om. Og dette på et helt annet sted. Nemlig i Bergen, gående på et kjøpesenter i nærheten av der faren til Andrea og familien hans bor. Også han gav uttrykk for at han Andrea; ja, også han smilte til henne. Felles for disse tre møtene, var følelsen jeg gav Andrea. Følelsen av trygghet, av anerkjennelse, av ro og en fred som overgår all forstand. Følelsen bare Jesus kan gi.

Verken jeg eller Andrea sier at disse tre var samme person, og at disse tre var Jesus. Men de var manifestasjoner av Jesus, plassert langs Andrea sin livsvei på et veldig kritisk og avgjørende tidspunkt. Verken jeg eller Andrea sier det er akkurat slik jeg så ut, da jeg vandret på Jorden for 2000 år siden. Men i Andrea sitt hode, i Andrea sitt hjerte – er det altså slik Mannen på tronen ser ut. Takk for oppmerksomheten, det var alt.

- Gud og hans brud