26. apr, 2019

Opp og ned

Er det ett ord som beskriver følelseslivet mitt, er det jojo. Jeg kastes fra de høyeste, nærmest euforiske stemninger, og ned i den dypeste fortvilelse. I løpet av øyeblikk. Jeg skal ikke skrive så mye om hvordan jeg har hatt det siden sist jeg gav lyd fra meg. Men at det stort sett er ganske godt å være Månebarn, det kan jeg si uten å lyve.

Hvordan jeg har det på innsiden er én ting. Noe annet er hvordan min fysiske form er for tiden. Den er svært god, det kan jeg også si uten å lyve. I dag har gjort en hel del – og jeg har egentlig ikke trengt stokken ett sekund. Jeg har den alltid med, fordi jeg aldri vet når beina skrur seg av. Men i dag har jeg nesten vært irritert over at jeg i det hele tatt drasser på gjenstanden.

Dagen begynte med et besøk hos frisøren. En frisør som ligger under 300 meter oppi gata her. Men jeg sørget likevel for å bli kjørt. Det var første gang jeg var der. Og jeg ble så fornøyd med resultatet at jeg bestemte meg for at dette er min nye hår-person. Hun var veldig hyggelig, en riktig søt og koselig dame. Varm og tilstede. Og flink, ikke minst. Så sa hun at hun digget stilen min, og at hun faktisk trodde (den blomstrete) stokken var et mote-accessoir.

Etter hårklippen var min kjære sjåfør grei nok til å kjøre meg til Oslo. Der var jeg så heldig at jeg ble påspandert middag – av han vi alle kjenner som Kosmos’ beste. Altså pappaen min. Det er en artig historie om akkurat denne osloturen. For han skulle jo egentlig dra med SAS. Men flighten hans ble kansellert på grunn av streik. Alle rammede fylte opp Norwegian-flyene, så alt var jo utsolgt. Men i går kveld begynte jeg å ramse opp andre flyselskap som flyr innenriks. Da kom pappa på at Widerøe har ruter fra Bergen til Torp, flyplassen utenfor Sandefjord. Mens han hadde meg på tråden gikk han inn på Widerøe sine nettsider og så etter ledige billetter. Jeg gjorde mitt – ved å være helt stille, ved å meditere skikkelig hardt. Han la på; sa han måtte konsentrere seg. Kort tid etter fikk jeg meldingen om at ja, han fikk tak i billetter. Jeg vet dette kan puttes i kategorien «ting Andrea tenker som ikke samsvarer med folk flest sin virkelighet», men ja, jeg tenker det var innsatsen min som gjorde at det gikk gjennom.

Og det var så utrolig hyggelig å ha litt one-on-one tid med papsen! Vi spiste på en fabelaktig restaurant som serverte asiatisk mat. Den het Dinner, og lå nesten på Nationaltheatret. Jeg fikk til og med et lite bønnesvar. I lang, lang tid har jeg trålet gjennom asiatiske menyer på jakt etter vegetariske dumplings. Og i dag var det akkurat det jeg fant. Smakte de godt? Himmelsk! Den som venter på noe godt – den blir stort sett ikke skuffet. Iallfall ikke Månebarnet, som har en alliert som er det motsatte av antiklimaks.

Men ja, jeg begynte med å skrive at humøret svinger veldig. Etter at jeg kom hjem var jeg strengt tatt litt nedfor. Jeg var så nedfor at jeg gikk til Kiwi og kjøpte cookies og litt andre usunne ting jeg vet jeg klarer meg helt fint uten. Første koselige oppmerksomhet fra Universet var summen jeg måtte betale. 131 kroner. Noen av dere vet at dette tallet går som en rød tråd gjennom livet mitt. Og for dere andre kan jeg fortelle at det rett og slett betyr «Stol på Gud!», i mitt og Guds mystiske tallspråk. Ja, det er forresten nesten for en koselig oppmerksomhet å regne at jeg i det hele tatt klarte å gå i butikken. For en uke siden ville jeg vært nede for telling i flere timer etter en slik tur. Men ikke i kveld; ikke nå. Hun takker høyere makter og krysser alt hun kan krysse for at dette mirakelet er ett som vedvarer.

Så må jeg fortelle om hva som gjorde meg så glad at det faktisk kom en tåre eller to. Da jeg kom hjem fra butikken, skrudde på høyttaleren og Spotify – den spillelisten som heter «Discover Weekly», fikk jeg en klem av Gud i form av den første sangen som begynte å spille. Dette er, bare så det er sagt, en spilleliste som endres fra uke til uke. Den er datalaget, basert på de sangene jeg hører på mest. Sangen som var den første som møtte meg, het rett og slett «Et kjærlighetsbrev fra Månen». Men på et annet språk. Og som om ikke det var nok, var navnet på den eller de som sang faktisk «de fanatiske løftene» sagt på mitt og Guds mystiske tallspråk. Så er jeg kryptisk og sier ikke mer enn det. Nå er det natta for barn av månen. Bildet er tatt nå i kveld, bare så dere skal få se resultatet av frisørtimen i dag. Det var alt, takk for meg!

- Månebarn