1. mai, 2019

Spontan ferie

I dag ble jeg vekket med kaffe på sengen – og en valp. Ok, han er to år gammel. Men for en som ikke klarer helt å gi slipp på barnet i seg, føles det riktig å kalle Herman for valpen. Hvor er jeg? I går kveld tok jeg toget til Moss, og ble plukket opp på togstasjonen der. For en mini-ferie på mammas hytte, ikke langt unna Fredrikstad. Planen i dag er at vi skal dra ut på familiens hytte, som ligger en kort kjøretur unna. Så skal vi spise middag på den lokale kroen. De har visst fått en spennende, vegetarisk rett på menyen. Og den må jo prøves.

Jeg bestemte meg for å dra ut hit natt til i går. Vel, jeg bestemte ingenting. På mandag gav Gud meg beskjed om hva tirsdagens antrekk skulle være. Så sa han at jeg skulle bruke sekk. Jeg bruker egentlig bare sekk når jeg skal overnatte et sted. Så var det ikke før natt til tirsdag at jeg fikk beskjed om å reise til Østfold neste dag. Da gav det mening at det var nettopp sekken som skulle brukes.

Det er virkelig en mini-ferie. For i kveld kjører vi tilbake til Bærum. Men det er hyggelig å være her. Og jeg er så forelska i valpen. Han gjør at hjertet mitt smelter fullstendig. I går så vi på en film på Netflix, og alt jeg klarte å bry meg om var Herman. Det var faktisk slik at Herman ble født samtidig som moren min kjøpte denne hytten. Han er med andre ord laget for dette stedet – dette livet. Men mamma har en leilighet i Oslo, også. Og det er visst slik at Herman oppfører seg helt annerledes i byen, enn hva han gjør på landet.

I går skjedde det noe annet fint, også. Men jeg venter litt med å fortelle dere om det. Jeg kan i stedet fortelle om hva jeg hadde på meg i går. Det var et langt, lyserosa skjørt og en kort, lyserosa t-skjorte. T-skjorten har gjennomsiktige ermer, og et bilde på brystet av et kors med en skikkelse hengende på. Så er det en tekst som går over bildet, som man bare så vidt kan skimte. Der står det:

«Time Leap Girl»

Men nå kommer det ikke flere ord.

Ikke det?

Du kommer, nok en gang, og tar ordet?

Det kan virke sånn, ja.

Må du?

Er du irritert?

Jeg er litt irritert over innlegget du fikk meg til å skrive i natt.

Hvorfor det?

Fordi jeg ikke liker å tenke på at alle som ikke tror på deg, er fortapte. Fordi jeg ikke liker tanken på at noen er fortapt. Fordi jeg kjenner deg som tvers igjennom god, og jeg klarer ikke å få den Gud jeg kjenner til å stemme med bildet av en som er streng, sint og straffende.

La meg stille deg et spørsmål.

Ok?

Har du virkelig lyst til å dele Jordklode med de som planlegger å utslette rundt 95 prosent av verdens befolkning?

You had to go there?

Bare tenk på det. Den verden jeg lover dere, har ikke plass til de som kjemper på mørkets side.

Jamen Gud, det er mange som kjemper på Lysets side i denne kampen – som ikke bekjenner seg til deg. Er de også fortapt?

Selvsagt ikke. Vi er ikke kommet oss dit at disse Lysets krigere i det hele tatt vet Hvem de faktisk kriger for. Men alle brikkene vil falle på plass; alt vil gi mening. Husk på at dette er en god historie, et mesterverk av fantasifull fortellerkunst. Og er det én ting jeg lover dere, så er det en HAPPY ENDING!

Jeg antar det var alt?

Det var alt :)

Gud og hans brud