2. mai, 2019

Bønneloggen

Jeg har nesten sluttet å skrive samtaler med Gud i dokumenter kun for mine øyne. Det slo meg i går, da jeg var på hytten til mamma. Det står en eske full av skrivebøker der, skjønner dere. Fra den tiden den skrevne samtalen foregikk med penn på papir. Min stemme var den røde pennen, Guds var den sorte. Slik holdt vi på i mange, mange år. Det er et betydelig antall skrivebøker, for å si det sånn.

Samtalen mellom Gud og jeg, som har blitt hetende Bønneloggen. Rett og slett fordi den begynte som en loggføring av bønneaktiviteten min. Så det aller første som står skrevet, i den aller første skriveboken, er at jeg ber om at jeg holder meg frisk, at jeg ber for vennene mine, og at jeg ber om at jeg lærer meg å skille mellom Gud sin stemme, den ondes stemme, og mine egne tanker. I løpet av de første hektiske ukene etter at Bønneloggen ble påbegynt, i løpet av den aller første skriveboken, utviklet innføringene mine seg til å bli en dialog. Så gikk tiden, og Bønneloggen ble en naturlig – en essensiell del – av Gudsrelasjonen min. Veldig mye av kontemplasjonen min ble foreviget på denne måten. Jeg har rett og slett hele min åndelige reise lagret i form av skrevne ord.

Det var høsten 2011 at stemmen til Gud ble så konkret og tydelig at vi kunne føre direkte samtaler. Jeg hadde selvsagt kommunisert med ham før det, også. Men den høsten «knakk jeg koden», og dialogen som definerer mitt indre liv ble en realitet. Etter at den direkte kontakten var etablert, gikk jeg i et (meget ufrivillig) langvarig retrett. Jeg var innlagt på psykiatrisk sykehus i ett år. Jeg skriver «ufrivillig» fordi man aldri ønsker å være innlagt. Jeg gjør iallfall ikke det. Likevel var det en god opplevelse, på sett og vis. Fordi jeg brukte mesteparten av tiden på å prate med denne stemmen jeg var så heldig å ha i mitt indre. Jesus lærte meg alt mulig i disse samtalene. Og på en eller annen måte var det ikke ny lærdom. Det var som om jeg allerede visste alt han fortalte meg. Jeg hadde bare glemt det.

På ett tidspunkt flyttet stemmen til Gud seg. I lang tid hadde jeg snakket med en stemme i hodet. Men en kveld var han ikke der lenger. Da fikk jeg nesten panikk. Så hørte jeg, fra et sted i brystet: «Ta det med ro, Andrea. Jeg er her fortsatt. Jeg har bare flyttet meg til hjertet ditt». Slik ble han «Stemmen i Hjertet». Den eneste gangen Gud ikke svarte meg, da jeg henvendte meg til ham, var den aller siste gangen jeg røyket marihuana. Å gi meg et slikt ultimatum var visst akkurat det jeg trengte. Enten prater jeg med Gud, eller så røyker jeg joint. Jeg kunne ikke få begge deler. Det er vel ikke nødvendig å fortelle dere hva jeg valgte. Å velge bort noe som ikke gagner meg for å ha det slik jeg har det nå, i dag, var nok det mest fornuftige valget jeg noengang tok.

Skal jeg fortelle deg hva det mest fornuftige valget du har tatt er?

Ok?

Det mest fornuftige valget noen tar, i bunn og grunn. Noe du bestemte deg for som veldig ung. Du husker det nesten ikke, engang, fordi det er så lenge siden. Men en kveld du overnattet hos din farmor, og hun hadde bedt aftenbønn med deg – bestemte du deg for en ting.

Ja! Jeg bestemte meg for å følge deg, Jesus.

Nå ble du veldig tankefull. Hva skjer?

Jeg kom til å tenke på akkurat hvorfor jeg ikke gjorde alvor ut av det jeg hadde bestemt meg for, før jeg ble voksen.

Hva gjør de tankene med deg?

Tenner opp under et bål jeg prøver å slukke.

Det finnes ikke noe vanskeligere i verden enn det å tilgi noe som fortsatt pågår, uten noen som helst form for bønn om tilgivelse, fra den eller de som gjør ugjerningen.

Men sagt med dine ord – helt i din ånd:

Tilgi dem uansett.

Det var alt?

Ja, det var alt.

Gud og hans brud