7. mai, 2019

Hull i sjelen

Husker dere jeg sa at sjansen for at alle tennene mine faller ut av munnen min samtidig, er større enn sjansen for at Gud oppfyller løftene sine til meg? I dag skjedde det. Ikke alle tennene, vel å merke. Men en liten bit av en av jekslene i overkjeven. Det er mulig det var en fylling. Men jeg husker faktisk ikke om jeg hadde en fylling i den tannen eller ikke. Da jeg var hos tannlegen i vinter, fikk jeg beskjed om at jeg hadde veldig sterke, friske og sunne tenner. Dette var i starten av februar. Hvis en av tennene mine var råtten i den grad at den snart ville smuldre opp og falle ut – ville vel tannlegen fått det med seg? Jeg spør, for jeg har virkelig ikke greie på tenner.

Jeg skal ikke lyve for dere. Mine tanker om at jeg har tapt spillet og bare kan glemme alt som handler om selvrealisering og løfteoppfyllelse, er det som står sterkest i bevisstheten min for tiden. Jeg har selvfølgelig gode øyeblikk innimellom, og i de fleste situasjoner klarer jeg å male på meg et smil og oppføre meg «normalt». Men avgrunnen rundt meg er dyp og mørk. I går var jeg hos en av favorittmenneskene mine, og gjorde alt jeg kunne for å ikke være en uværssky. Gud var litt søt, og sa et japansk ord gjentatte ganger. Et ord jeg ikke visste betydningen av. Så jeg plottet det inn på Google tanslate. Gud sa: Makenai. Oversatt til engelsk betyr det: Not lose. Ikke tape.

Det er fint at midt i mine lammende og fortvilede tanker, stryker sjefen meg over håret og minner meg på at kampen er fikset, og at det egentlig ikke er en kamp å snakke om, engang. De hyggelige påminnelsene fra Gud er nok det som holder meg i live, når hele meg skriker at jeg ikke vil leve.

Men «hele meg» er ikke helt samstemmig, sånn egentlig. I går kveld snakket jeg med en jeg aldri har snakket med før. En som er veldig sikker på at Månebarnet har kommet til verden for å bli. Den delen av meg som aldri vil dø; som kommer til å eksistere helt til selv tid slutter å eksistere – og som også har eksistert nesten så lenge som Kosmos selv. Sjelen min.

Hun hadde mye fint å si. Og også hun kunne fortelle meg at Gud på ingen måte lyver for meg. Sjelen min sin stemme kom i mye større grad fra hjertet mitt, enn hva Gud sin stemme gjør. Det er en sjanse for at jeg kranglet med henne, og kalte henne en løgner. For disse løftene. De er så vanskelige å tro på, at jeg mesteparten av tiden bare forholder meg til dem som uttrykk for sinnslidelse og psykose. Likevel snakker jeg ikke med noen om de. Ikke engang Alex vet akkurat hva løftene går ut på. Og blir de aldri oppfylt, vil jeg nok ta de med meg i graven.

Det er som om innsatsen er så høy, som om det jeg taper – skulle jeg tapt spillet – vil gjøre så vondt å miste, at hele livet mitt vil miste all mening sammen med det. Kanskje handler det om Gud, og det faktum at han har løyet for meg i ti år. Jeg har mennesker i livet mitt som trigger tankene om at spillet faktisk er tapt; at det Gud lover meg aldri kommer til å skje. Mennesker jeg på ingen måte kan kutte kontakten med. Mennesker jeg er nødt til å oppføre meg høflig og hyggelig mot.

I går kveld, etter samtalen med sjelen min, hadde jeg en veldig viktig samtale med en fysisk person. En av de beste jeg har, en som virkelig går inn for å prøve å forstå meg. Jeg delte noen av tankene mine med ham, tanker som har tynget meg i lang tid. Kanskje var det nødvendig å snakke med sjelen min, før denne samtalen kunne finne sted. Kanskje var det selve sjelen min som styrte ordene mine, akkurat da. Jeg vet ikke hva ringvirkningene vil være, av denne viktige samtalen. Men det føltes godt å dele det med noen. Uttrykket «å lette sin sjel» har vel aldri vært mer passende.

Jeg fikk også et mentalt bilde, som angår sjelen min. At det er et hull der. Et hull i sjelen. Da jeg ble spurt om hva dette hullet skyldes, og jeg mediterte for å finne ordene til å svare, kom jeg frem til at hullet rett og slett er uvissheten, usikkerheten og det at alt er uavklart. Dette «kanskje» som har fulgt meg i ti år.

Men vet dere hva? Jeg er en fighter. Og det eneste jeg slåss mot, er tankene mine. Alt er egentlig bra – min verden er fortsatt et godt sted å være. Menneskene rundt meg er fine, synkronisitetene kommer på løpende bånd, og Gud lar meg aldri glemme at jeg er hans og han er min. Han minner meg også på at det er de sterkeste soldatene som får de hardeste kampene. Og tro meg, jeg kommer meg gjennom dette. Jeg har overlevd mye verre ting. Det er ingen grunn til å være bekymret – hvis noen er det. Og jeg kan nesten love dere at neste gang dere hører fra meg, er det med svært gode nyheter. Det var alt, takk for oppmerksomheten!

- Andrea