18. mai, 2019

Flodbølger

Nå har jeg det fint. Mer enn fint. Jeg har det mildt sagt fantastisk. Dagen i dag ble tilbragt i et kloster – et velsignet sted med velsignede mennesker. Og mer enn noe, føler jeg meg ganske katolsk akkurat nå. Jeg føler meg så katolsk at jeg skal gjøre alvor ut av å gå i kirken i morgen. Et behov jeg har, som ofte må vike når vekkeklokken ringer søndag morgen. Det er ikke lett å stå opp når man brukte fem til syv timer på innsovning, natten før. Men i dag klarte jeg å stå opp tidlig, for å delta på halvdagsretrett i klosteret. Og det selv om jeg brukte halve natten på å sovne. Så da skal jeg nok klare det i morgen, også.

*oppdager at forlovelsesringen har blitt for stor – eller fingeren har blitt for liten* *tar av ringen og vet ikke om hun skal være bekymret*

Forlovelsesringen er en artig historie. Den har jeg hatt hele livet, sånn egentlig. Og den passer bare på lillefingeren. Men ikke nå, tydeligvis. Den er i sølv, og har en rose på seg. Det var da Jesus fridde til meg at jeg begynte å bruke den som en forlovelsesring. Hvordan gjorde han det? Dette skjedde høsten 2011, da jeg gikk på bibelskole. Jeg lå og skulle be til Gud, og idet jeg sa «Kjære Gud», hørte jeg Jesus si: «Hva vil du?». Jeg likte ikke å bli avbrutt, og prøvde meg på nytt med en «Kjære Gud». Men igjen sa Stemmen i Hjertet «Hva vil du?». Jeg skjønte at det var «Hvem vil du ha?» han egentlig mente, og jeg sa som sant var at det var Jesus jeg aller helst ville gifte meg med. Men… kan vi gjøre det på en slik måte at jeg føler meg som en hvit brud?  – spurte jeg om.

Om vi har gjennomført et giftemål med meg i hvit brudekjole, er vel ikke nødvendig å fortelle dere. Det skjedde det, i fjor sommer.

*kaster et blikk bort på TVen, akkurat idet en tekst om Jesus-statuen i Rio de Janeiro dekker skjermen*

Noen av dere vet hva den mest psykotiske tanken jeg hjemsøkes av er. Tanken om at Jesus, når han kommer tilbake, skal ta meg til ekte – og gifte seg med meg. Det er en tanke jeg avviser som galskap, hver eneste gang den banker på sinnets dør. Likevel tenker jeg den, jeg tenker på et ekte bryllup – hvor det er en brud og en brudgom, begge to høyst fysiske og menneskelige.

*legger bort blogg og fokuserer på EuroVision på TV* *skriver litt hver gang sangen på skjermen ikke er verdt å følge med på*

Hva skal jeg si om den sinnssvake tvangstanken, min tvers gjennom erotomane forestilling om Gud og bruden hans som mann og kone? Jeg vet ikke. Hva er det å si? Kanskje jeg bare deler det fordi jeg ikke liker å holde hemmeligheter for dere. Kanskje jeg nevner det, så dere får et lite innblikk i hva de fanatiske løftene går ut på. Men det skal sies at disse løftene for det meste ligger i den mentale skuffen for «ting Gud forteller meg som sannsynligvis bare er tøys og tull fra ende til annen».

Om jeg koser meg, på tross av at galskapen alltid lurer i de mørkeste avkroker av sinnet mitt? Kanskje det nettopp er på grunn av denne galskapen at jeg koser meg sånn?! Kanskje Guds utrolige løfter er som en «gulrot»; noe som får meg til å holde ut – selv når livet virker meningsløst og uten håp. Og ikke bare «holde ut». Jeg tror det er mine vrangforestillinger som er drivkraften bak min nærmest euforiske glede og takknemlighet over dette livet.

Nå vil jeg svare deg, pusekatt, på disse tankene.

Skeptisk.

Jeg skal ikke skuffe deg :)

Greit, kjør på.

Gud sier
Det er én sannhet du trenger å huske på om meg. Noe jeg har fortalt deg i lang, lang tid. Nemlig dette: Jeg kommer ikke til å gjøre noe som går imot dine lengsler. Og når du kjenner skikkelig hardt etter, er det egentlig ikke noen lengsel etter en mann med stor m. Ikke når det du får fra din metafysiske mann på alle måter gir deg alt du trenger av romantisk kjærlighet.

Hver eneste gang vi drøfter disse tankene, lander du alltid på at du er strålende fornøyd med å leve alene – dypt kontemplativ og euforisk lykkelig i din forelskelse. Den livsstilen du har valgt, som noe i nærheten av en nonne, fyller alle behov. Behov for nærhet, intimitet, kjærlighet og anerkjennelse. Behov for spøk og alvor i fin balanse. Behov for å kjenne på at han du giftet deg med faktisk er hodestups forelska i deg.

Har du ikke skjønt at det er nettopp på grunn av disse løftene, dette valget, at du ikke sover om nettene? Fordi… ja… vi bruker nettene på å pleie kjærligheten. Og ja, du skulle dele dette med verden. Du skulle være ærlig om de erotomane tvangstankene dine. Men bare slik at jeg kunne fortelle verden hvordan ting egentlig er – hvordan du faktisk ikke lengter etter noe annet enn det du allerede har. Vær glad og trygg, Månebarn. Det er flodbølger av gode øyeblikk og velsignelser på vei mot deg, fra en brudgom som snart skal få deg til å smile for alltid!

- Gud og hans brud