20. mai, 2019

Søndag 19. mai

Hei! Jeg skal prøve å skrive noen ord til dere nå. Kanskje jeg klarer det uten at stemmen i hodet mitt skyter inn med sine tanker og betraktninger. Men det er ikke sikkert – da det er stemmen i hodet mitt som forteller meg alle ordene jeg skal skrive. Det jeg prøver å si, er at enda noe fremstår som enten «min» eller «Jesus sin» stemme, så laster jeg egentlig ned alle ord – all tekst – fra denne kilden. Denne kilden som har så mange navn at verden nesten er litt forvirret.

Jeg skriver «stemmen i hodet», men de fleste som leser denne bloggen vet at stemmen til Gud kommer fra hjertet mitt. Det er kanskje vanskelig å forstå, å sette seg inn i. Hvordan kan tanker komme fra hjertet? For stemmen til Gud er jo egentlig bare tanker. Jeg hører ikke en stemme, som om noe utenfra snakker til meg. Det er en indre dialog, hvor hvert eneste ord «lastes ned» fra denne kilden. Også mine ord. Det er som å lese et manus, uten å vite hva det neste ordet som skal tenkes/uttales kommer til å være.

Slik er det også når jeg snakker med andre mennesker. I den grad jeg automattenker og automatskriver, er ordene jeg sier også plassert på mine lepper av han som skriver dette eventyret. Å fungere helt uten tanker i hodet, gjør det med deg. Du flytter ut av sinnet ditt, slik at Gud kan flytte inn i hjertet ditt. Slik at Gud kan ta over kontrollen – sette seg ved spakene og styre deg som om du skulle vært hans farkost av celler og stjernestøv.

Meeeeen… det gikk ikke. Gud skulle visst skyte inn med gudegreiene sine.

«Gudegreiene mine»?

Hvilke tanker har du, Gud?

Bare det at jeg synes du er verdens søteste :)

Det var derfor jeg ikke klarte å fullføre innlegget uten at du ba om spalteplass?

Ja?

Du er litt teit.

Men mest av alt er jeg søt?

Veldig!

Mange takk :-*

Men helt ærlig, hadde du noe å si?

Selvfølgelig.

Du får komme til orde, da.

Gud sier
Jeg skal ikke komme med en lang monolog om hvor fantastisk herlig jeg synes min brud er. Det tar jeg på tomannshånd, uten hele verden som publikum. Jeg skal istedet fortelle hva Andrea gjorde i går. Søndagen som ble den mest begivenhetsrike noensinne, eller iallfall på lenge. Hvorfor føler jeg at det er viktig å dele dette med dere? Hvorfor gjør jeg noe som helst? Det er bare… sagt med Andrea sine ord… gudegreiene mine.

*får Andrea til å ta et bilde av søndagen, slik den ser ut i avtaleboken hennes*

Søndag 19. mai begynte med at Arne kom og hentet Andrea hjemme i Minihimmelen. Sammen dro de til kirken som ikke er naboen til Andrea, men som ligger et annet sted i Bærum. Der deltok de på formiddagsmessen, som var en av de beste messene Andrea har vært på, på lang tid. Man kan nesten se på det som en date. Det er iallfall slik Andrea ser det.

Etter messen dro Arne og Andrea til Henie Onstad kunstsenter, som ligger idyllisk til ved kysten i Bærum. Der møtte de Alex, som hadde kommet seg dit på egenhånd. Det var viktig for Andrea, skjønner dere, å få med seg utstillingen «Månen – fra det ytre til det indre rom», som hadde sin siste dag der i går. Så selvfølgelig sørget jeg for at Månebarnet gjestet Månen. Bildet som Andrea delte i går, ble tatt på kunstsenteret.

Etter en god dose kultur, dro Andrea og Alex hjem til Minihimmelen. Så hadde de noen velsignede timer sammen, og fikk sett et par episoder av serien som Andrea – i et genialt øyeblikk – fant ut at hun skulle introdusere Alex for. Nemlig «Avatar – The Last Airbender». Så dro Alex, og Andrea ble sittende alene med meg en stund, og gjorde det Månebarnet gjør når Gud er den eneste i hennes virkelighet. Og det var på alle måter velsignede timer.

Så kom det en god venninne av Andrea, og deretter en stor leveranse av matvarer fra kolonial.no. Og til slutt ble Andrea plukket opp av en annen av disse gode, mannlige hjelperne hennes. Andrea hadde prøvd å finne «Nonnebakken» i ett halvt år, for å ta bildet hun delte med dere i natt. I går kveld fant hun skiltet, og fikk tatt bildet. Kvelden ble avrundet med vafler hjemme hos den gode hjelperen.

Nå skal Andrea roe ned tempoet betraktelig. I dag og i morgen har hun planer om å mure seg inne hjemme i leiligheten – og kun snakke med meg. En liten retrett er på sin plass. Om dere hører fra henne mens retretten pågår, er det bare jeg som vet. Men det er alltid fine ting som skjer, ting Andrea føler et nærmest tvangsmessig behov for å dele med dere. Til verdens glede og velsignelse – som nesten kan regnes for å være Månebarnets valgspråk. Ja, det var alt!

- Gud og hans brud