21. mai, 2019

Stille dager i Minihimmelen

God kveld, verden! Jeg har gjort alvor utav å ikke gjøre så mye annet enn å prate med Gud, mandag og tirsdag. Ok, litt annet har jeg gjort. I dag hadde jeg en veldig god samtale med presten som fungerer som min veileder. Jeg er så utrolig takknemlig for den relasjonen, for den anerkjennelsen han gir meg, den innsikten han innehar, for at det er akkurat ham som er utnevnt av Biskopen til å være min medvandrer. Jeg ber til Gud om at han blir værende på Stabekk i lang tid fremover. For det skal godt gjøres å erstatte ham!

I dag snakket vi om veldig mye. Det var ganske vanskelig å gå de 400 meterne som er mellom blokken jeg bor i, og kirken. Men det gikk – på hengende håret. Så vi snakket litt om det å være syk, om de åndelige implikasjonene som foreligger, når man har en kronisk sykdom. Pateren sa noe fint, noe om at vi – hvis vi er syke, faktisk lider med Kristus. Jeg liker den tanken. Vi snakket også om bønn og meditasjon, og om hvordan enkelte nyreligiøse gjør alt de kan for å lukke øynene for de mindre gode aspektene ved det å være menneske. Vi snakket om hvor godt det er å være stille med Gud, å ikke føle behovet for å si noe til ham hele tiden – men heller lytte til ham. Jeg skal ikke gjengi hele samtalen, altså. Men den var en av de beste vi har hatt.

Jeg har planer om å fortsette retretten min her hjemme, helt til i morgen kveld. Hva skjer da? Ikke noe annet enn en av årets største begivenheter. Nemlig vårkonsert med koret som Alex synger i. Jeg har vært på alle konsertene de har hatt, mens han har sunget i kor. Og det pleier å være svært gode opplevelser. Jeg driver med litt lobbyvirksomhet for å få Alex til å foreslå for dirigenten å synge «Oceans – Where Feet May Fail». Å få høre den som et korarrangement vil nok sette i sving så sterke følelser at jeg trolig må bruke vannfast maskara.

Så må jeg fortelle dere hva som skjedde i går. Jeg hadde besøk av den psykiatriske sykepleieren som pleier å sette sprøyte på meg, når jeg (meget motvillig) medisineres mot en sykdom jeg ikke helt kjenner meg igjen i. Hun kom ikke hit for å sette sprøyte, men bare for å se hvordan jeg har det her hjemme. Og hun elsket leiligheten min, sa hun. Hun elsket kunsten, alle detaljene, balkongen og – mest av alt – klesskapet mitt. Og det var så utrolig hyggelig å vise henne hjemmet mitt. Den damen er en skatt for poliklinikken hvor hun jobber, og jeg liker virkelig å snakke med henne – den ene gangen i måneden jeg tar turen dit. Så må jeg nevne at Universet sørget for at jeg hadde noe å servere gjesten min. På søndag var jeg jo på vaffel-besøk hos en ikke navngitt venn. Og det ble mange nok vafler igjen til at jeg kunne ta med meg to stykker hjem. Jeg hadde til og med rømme, fra nasjonaldagslunsjen med Alex. Ja, og syltetøy selvsagt. Her er ingenting overlatt til tilfeldighetene. Det ble med andre ord et veldig koselig besøk.

Og nå vil Gud prate litt.

Det vil han vel.

Er det greit?

Nå har jeg gjort om på denne nettsiden, så den faktisk er fra oss begge. Så selvfølgelig skal du få lov til å prate, skatt :)

Mange takk!

Gud sier
Da Andrea lå våken i natt, fikk hun plutselig tanker om hvilke endringer hun kunne gjøre på JesusogKristus.com, så det kom tydeligere frem at også jeg er en del av dette. Det er ikke store endringer, i seg selv. Men ørsmå detaljer som alle vitner om at dette er nettsiden til Bruden og Guden. Hvis dere ikke har sett det, har det også kommet en ny seksjon her, som har fått navnet Kunst. Der vil alt Andrea kommer til å tegne fremover, legges ut. Det var alt. Nå skal Andrea tegne!

- Gud og hans brud