25. mai, 2019

Ulv, ulv

Besøket i Bergen drar seg mot slutten. Og jeg er mett. Mett av inntrykk, mett av kake, mett av dage. Ok, den siste der ble litt melodramatisk. Jeg er ikke lei av livet. Men akkurat nå er jeg litt tom.

Og der sa det stopp?

Der sa alt inni meg at jeg ikke skal skrive dette innlegget alene.

Tror du at du tør å gi ordet til meg – helt og holdent?

Nei.

Tror du at du har et valg?

…nei?

Ganske riktig.

Kjør på, da.

Gud sier
Andrea er ikke lei av livet, sånn egentlig. Andrea vet at selv de negative aspektene ved denne ensomme vandringen, er plassert der for en grunn. En diamant ser ikke ut som en edelsten uten friksjonen som sliper frem fasettene. En gullklump blir ikke foredlet uten lutring. En sjømann blir ikke dyktig til havs uten å være ute i noen stormer. Dere skjønner hvor jeg vil? Selv det Andrea kjenner på nå, er ment for å gjøre henne til den best tenkelige versjonen av seg selv. Men hva kjenner Andrea på, sånn akkurat?

Andrea kjenner på tvil. En voldsom og lammende tvil. Tvil på alt hun tror på, tvil på selv det mest elementære i hennes gudsforståelse. Hva er det? At Jesus er Veien, Sannheten og Livet.

Hvorfor føler Andrea at alt hun tror på henger i en tynn tråd? Det er ting. Ting som foregår i nyhetsbildet, ting som foregår i verden, og ting som foregår på innsiden hos min fantastiske brud. Min deilige hustru, min kone – som er verdt alle ørkenens kameler.

Det er en ensom vandring. Fordi ingen kjenner fylden, bredden og dybden av løftene mine til Månebarnet – foruten meg. Ja, hun går denne veien alene. Det er bare ett menneske som er innforstått med deler av det som foregår i dialogen mellom meg og Andrea. Og det er Alex. Men ikke engang han kjenner de fanatiske løftenes ordlyd – foruten konturene og rammeverket av disse.

Og dere må ikke tro vi kommer til å servere dere løftene i dette innlegget. Det eneste jeg gjør, er å dele det som plager Andrea – uten å egentlig røpe noe som helst. Jeg er flink på den måten. Det er Andrea også. I en konkurranse Andrea deltok i for noen år siden, som gikk ut på å konversere med flere andre uten å bruke ordene «ja» og «nei», ble Andrea den soleklare vinneren. Vi kan med andre ord snakke om en ulv – uten å bruke ordet «ulv».

En morsom detalj er hvilken sang som begynte å spille, da Andrea satte på en spilleliste på Spotify nå i kveld. En datagenerert spilleliste som oppdaterer seg hver uke – den som heter «Discover Weekly». Sangen het rett og slett «I Know I’m A Wolf», av Young Heretics. Andrea kjenner på tvil som kan relateres til denne sangtittelen. Andrea tenker på alle de gangene hun har stått på fjellet og ropt «Ulv, ulv!» til menneskene i landsbyen – når det ikke var noen ulv å se. Andrea vet at skal de fanatiske løftene gå i oppfyllelse, er det nødt til å komme en hel ulveflokk. Sagt meget billedlig.

Det Andrea frykter mest av alt, er at en annen vil oppdage ulven – når den kommer. At en annen får æren av å redde landsbyen fra et grufullt beist med blod på tann. Andrea vet ikke at… hun har rollen som både varsleren, gjeteren, saueflokken OG ulven. Nå gir jeg ordet tilbake til Månebarnet.

Andrea sier
Jeg vil ikke være verken varsler, gjeter eller sau. Og jeg tror ikke jeg er en ulv, heller. Jeg vil ikke snakke mer med deg, Gud. Jeg vil sove i tusen år. Vekk meg når Himmel på Jord er en realitet og vi har kommet til den lykkelige slutten. Sier hun og sender publikum sitt blideste smil, og blunker lurt til Gud.

Gud og Andrea i kor
Det var alt.

- Gud og hans brud