31. mai, 2019

Tryggere enn noen

I dag har jeg fått et slags bønnesvar. Men jeg kan ikke fortelle dere akkurat hva det er. Fordi jeg da vil røpe altfor mye – av ting jeg egentlig ikke snakker med noen om. Røpe hva Gud lover meg, røpe hva min største frykt er, røpe mine mørkeste og dypeste hemmeligheter. Men noe kan jeg si. At «bønnesvaret» handlet om nettopp «min største frykt», og at det jeg er så redd for, trolig aldri kommer til å skje. Og det er jo en fin avslutning på våren, synes dere ikke? For i morgen er det – tro det eller ei – sommer!

Nå tar jeg over.

Nei, værsåsnill ikke.

Får jeg ikke dele spalteplass med den store Andrea Isabel?

Nå er du dust.

Nei, helt ærlig. Vil du ikke dele denne nettsiden med meg?

Jeg vet ikke hva jeg skal svare, engang.

Hva hvis jeg lover å ikke røpe hva «din største frykt» er? :)

Hun er litt skeptisk, som alltid, men vet det ikke nytter å nekte.

Det er bra du kjenner meg så godt.

Du får ta ordet, da.

Gud sier
Det er ikke lett å være Månebarn alltid. Å ikke vite hvor veien vil føre henne. Å ikke vite hva som kommer på bloggen hennes, engang, når hun setter seg ned for å skrive. Som med så mye annet, sier jeg – til Andrea og til dere alle – at det blir noe bra ut av dette også. Grunnen til at jeg ba om å få ordet, er at jeg skal snakke om den verden som Andrea verken tenker på, snakker om, eller på andre måter forholder seg til. En verden Andrea faktisk ikke klarer å skjerme seg for, enda hun prøver skikkelig hardt å stikke hodet i sanden. Og når jeg sier «stikke hodet i sanden», snakker jeg egentlig om Månebarnets versjon av å lukke øynene for alt det hun ikke vil forholde seg til. Hvordan gjør hun det, da? Det bør ikke være nødvendig å nevne, men det er altså dette med å skru av tankene fullstendig.

Jesus må bare være helt ærlig med dere. Nå gir jeg Andrea, ord for ord, dette innlegget – uten at hun vet hva det neste ordet vil være, eller hva hun egentlig skriver om. En diktat som kan komme til å gjøre henne litt stressa. Fordi… hun blir tvunget til å forholde seg til en verden hun egentlig har meldt seg ut av. Men her kommer det.

Verdens – deres verden sitt – finanssystem er i ferd med å krasje. Og uansett hvordan du vrir og vender på det, vil det ramme Andrea sin verden, også. Det vet hun, for hun ble også påvirket av problemene DNB hadde for noen dager siden. Da folk ble trukket dobbelt når de skulle betale regninger, vippse penger eller dra kortet i kassen på butikken. Om dette var uttrykk for noe større, noe som kommer til å ramme hele verden – er et spørsmål vi vil få svar på snart. Her er iallfall den infoen jeg (og enkelte opplyste mennesker Andrea kjenner) har formidlet. Nemlig dette: Det eksisterende finanssystemet hvor flesteparten har en eller annen form for gjeld, synger på siste verset. Et nytt system holder på å etableres, hvor verdiene vil være hos folket – ikke utlånt fra bankene. Dette er høyst nødvendig, og på alle måter en god ting – i det store og hele. Men ikke noe godt blir født uten fødselsveer eller andre former for smerte.

Andrea, som alltid har ett eller annet som bekymrer henne, er den paradoksale kombinasjonen av stressa og helt trygg. Stressa i de øyeblikkene hun glemmer hva som er sannhet nummer én i denne romansen: «Du har aldri sviktet, og det vil du heller ikke begynne med nå». Når hun husker på denne sannheten, føler Andrea seg som det mest velsignede mennesket på Jordkloden, og tryggere enn kengurubabyen i lommen på kengumammas mage. Likevel krever det en god del fokus å ikke la den verden som Andrea verken tenker på, snakker om eller på andre måter forholder seg til, trenge inn under huden på henne. Andrea sin utfordring ligger i å gi det til Gud, og la morgendagen bekymre seg for seg selv.

Sånn, det var vel ikke så ille?

Neida. Vi må jo formidle disse tingene.

Å vite om ting folk flest er helt uvitende om, kan noen ganger være en forbannelse. Men med meg ved roret er det mulig å snu opp-ned på det, og gjøre det om til en velsignelse. En velsignelse du har noen ganske intense tvangstanker om å dele med verden. Begge versjoner av den.

Hva skal vi si for å konkludere?

At tiden kommer hvor det vil være viktigere enn noensinne før å befinne seg i den riktige versjonen av verden.

Det var alt?

Det var alt for nå.

Gud og hans brud